Lunsjguiden: Gunnars Generasjonsbar

Et rosa neonskilt trekker to sultne inn i det halvstore lokalet med åpent kjøkken. Luktene treffer de i fjeset i det døren går opp.

–Her var det fullt! Håper det er plass til oss likevel, sier Long. 

En blid svenske, for anledningen ikledd forkle, tar de to umiddelbart imot. Med en rask håndbevegelse henviser hun lunsjduoen til en ledig plass på trebenkene. 

Short får utsikt mot Torggata og dets hastende fotgjengere. 

Orientering med kart

Menyen er på bordet og retter skal velges. Blant alternativene kan de to velge mellom alt fra kebab til fritert kylling på belgisk vaffel. 

– Jeg vil vertfall ha rabarbarasaft, uttaler Long. 

–Ah, skikkelig barndomsnostalgi på glassflaske, svarer Short. 

Han ønsker heller ikke å gå glipp av sjansen for et ørlite déjà vu. 

Mat må de også ha. 

Med kartet opp i nesa kommer de to frem til kebab av «pork butt» og en klassisk croque madame, til henholdsvis Short og Long. 

Vent og se

Mens lunsjkameratene venter tar de til sitt faste restaurantinnslag, hvilket betyr people watching. Og det er nok av folk å se på. Fra alle generasjoner. 

Ved siden av de to sitter et godt voksent par og venter på sin bestilling. Ved baren sitter en ung kvinne med Fjellraven-sekk. Ved vinduet en mor og baby. I bakgården nyter folk den milde høstdagen. Lyslenkene er på. 

70-tallets odør

Det åpne kjøkkenet i hjørnet av spisestedet beriker venteopplevelsen med en rekke matlukter.

– Nå kom det en skikkelig ostelukt. Det må være mitt ostesmørbrød, sier Long og kikker mot duftkilden. 

Short henviser til 70-tallets knæsje fonduesett i steintøy og gafler med teakhåndtak.

– Jeg har faktisk sett etter det på Finn.no, innrømmer han. 

– Toppen av retroglede. 

Med mat på bordet

Long hadde rett. Det var croque madammen som luktet. En ny og like blid servitør entrer lunsjkameratenes lunsjboble. Maten er servert. 

– Den er akkurat så ostete som jeg håpet på. Surdeigsbrødet er kjempesaftig. 

Short titter på maten sin. Fatet er fullt av syltet rødkål, svøpt over svinekjøttet, dandert utover den eksotiske lefsen. Han er usikker på om han skal rulle sulamitten sammen, eller krype til bestikkorset. Det blir sistnevnte. Short prøver å samle en sedimentær prøve av den stablede retten, slik at han får med seg litt av alt. 

– Det smakte luksuskebab, utbryter han entusiastisk.

– Mørt kjøtt, litt søtt og spice fra majonesen harmonerer godt. 

Ganen fuktes. 

Barndomsminner og hagefrukter

Déjà vuen sniker seg innpå. Dog ikke like sterkt som Short håpet.

– Saften smaker mer jordbær enn rabarbra. 

De to er enige om at smaken er god. 

– Men den kunne gjerne vært enda sterkere, melder Long. 

Outro

Bordet er ryddet og magene fulle. Men den over gjennomsnittet trivelige servitøren overtaler lunsjkameratene likevel til å se på dessertmenyen. De to tuller med at han muligens har provisjon per proviant. 

– Dere må smake pannekakene, sier han med et stort smil om munnen. 

De to ser på hverandre. Servitøren kontrer. 

– En på deling, kanskje? 

Han får et salg. 

Den forklekledde kommer tilbake med to kaffekopper. 

– Jeg liker egentlig ikke pannekaker

En tallerken med to store, tykke amerikanske pannekaker havner på bordet. 

– Jeg liker egentlig ikke pannekaker, jeg. 

– Men du liker jo lefse, vaffel og svele, sier Long oppgitt. 

Begge hiver innpå med hver sin gaffel. Tårnet av pannekaker velter utover tallerkenen. Matkrigen er i gang. Her er det om å gjøre å få tatt de beste bitene. 

– Dette var jo faktisk gode pannekaker, innrømmer Short. 

– Bærkompotten er innmari søt og saftig, istemmer den andre fornøyd.

Lunsjduoen er imponert. 

– Et perfekt sted å være stammis på.