Lunsjguide: Usynlig på Grand Café

Ute er våren blitt til vinter. Snøen laver ned over byens paradegate, og Finansavisens lunsjduo har søkt ly på Grand Café.

Mottakelsen er strålende. Vindusbordene er opptatt, men de får anvist et hyggelig bord sentralt i restauranten. En åpenbart fersk servitør leser opp dagens tre-retter fra et brettet papirark.

– Den fristet ikke, sier Long når servitøren har gått, og kikker nærmere i menyen.

– På hjemmesiden står det at de fortsatt, nesten tre uker på overtid, tilbyr Valentines-meny, sier Short med forsøk på en sensuell stemme og et forførende blikk. Begge deler går rett vest.

Kalv og kylling

De to blir sittende og se seg rundt i lokalene som fikk hard medfart i pressen da de ble avduket i 2016, etter et drøyt år med stengte dører og iherdig oppussing. Borte er de hvite dukene. Stilen er mer uformell, men fortsatt fremstår ærverdige Grand Café i den ypperste enden av skalaen. At både Christian Ringnes og Bjørn Tore Furset er observert i lokalet, sammen med stort sett kvinner i 30-årene med langt fremskreden «powerdressing» og mennene på nabobordet sitter klistret til henholdsvis laptop og telefon gjennom hele måltidet, får konseptet forretningslunsj til å virke som den naturligste ting i verden.

Short velger en salat med posjert kylling, egg, avokado og peanøtter. Long bestiller en schnitzel av kalveentrecote med selleriremulade, potetsalat og ansjossmør.

Som en liten forsmak på lunsjen får de ferske, hjemmebakte rundstykker med pisket smør.

Egg? Hvorfor det?

Det er ingen travel dag på Grand Café. Betjeningen tar seg god tid ved hvert bord, og allerede etter 11 minutter står lunsjen på bordet.

– Jeg har null erfaring med posjert kylling, men jeg erfarer nå at den kokte kyllingfileten gir et saftig og godt resultat, sier Short og tar umiddelbart en bit til av den gode kyllingen.

– Salaten er særdeles frisk og crispy. Jeg liker at den ikke svømmer i dressing. Peanøtter på salat er også nytt for meg, og det skal jeg prøve igjen. Det kokte egget skjønner jeg ingenting av, men det skader ikke retten på noen som helst måte. Hvis jeg kan ønske meg én ting som hadde vært perfekt kombo med denne salaten, hadde det vært lun chevre, drømmer Short.

Long virker fullstendig uinteressert i Shorts ønske-salat og fortsetter å nyte sin kalv.

– Hva er dommen? spør Short og kikker interessert over på den andre siden av bordet.

– Wienerschnitzel er jo Østerrikes nasjonalrett, og den skal lages av kalvekjøtt, selv om man i Norge ofte benytter svinekjøtt. Her er det brukt kalvekjøtt. Schnitzelen er god, men litt tørr. Da hjelper det med en god klatt ansjossmør på toppen, sier Long og smaker også prøvende på den tilhørende selleriremuladen og minipotetene.

– Samtidig kan det bli litt mye av det gode med både ansjossmør, remulade og en litt kremete saus på potetene. Det får meg til å føle meg litt som han der, fortsetter hun fnisende, og nikker bort mot Christian Kroghs maleri av en noe korpulent mann arm i arm med en åleslank kvinne.

Lykken tok brått slutt

Bortsett fra ikke helt optimal akustikk, er det mye som stemmer på Grand Café. God mat og kjapp service. Hadde det bare vært enden på visa. Etter at hovedrettene er servert, er det som om bordet til Finansavisens utsendte ikke eksisterer. Ikke dukker det opp spørsmål om eventuell ønsket påfyll, ikke rydder noen av bordet og ikke er det noen som lurer på om de vil se dessertmenyen.

– Nå føler jeg meg mindre enn et coronavirus. På et sted som dette bør servitørene ha et øye på hver finger. Her virker det som om de har på seg tette hansker alle sammen, sier Short oppgitt.

– Det begynte jo så bra, men nå vil jeg strekke det så langt som å si at avslutningen på dette måltidet ble et sorgens kapittel, istemmer Long.

– Og det er synd, for Grand Café har levert mesterlig ved en rekke anledninger. De har alt som skal til for å få sekseren tilbake. De må bare bruke øynene, så er mye gjort, konkluderer en, på Grand Cafés vegne, oppriktig trist Short.

For mer ros og slakt, klikk HER