Da regjeringen to uker inn i 2020 la frem strategien for kunstig intelligens (AI), fikk Linda Hofstad Helleland, som overtok stafettpinnen fra partikollega Nikolai Astrup ti dager senere, en alle tiders mulighet til umiddelbart å markere seg som en statsråd som står for handling fremfor ord.
Riktignok kunne Helleland i april annonsere at nettkurset «Elements of AI» endelig var gratis tilgjengelig på norsk – to år(!) etter at det ble lansert i Finland. Dermed kunne hun sjekke av ett av tiltakene i den nevnte strategien. Og i juni kunne Helleland fortelle at nok et tiltak i strategien var på trappene: «Regjeringen legger nå til rette for en «sandkasse» for utprøving av nye løsninger», skrev digitaliseringsministeren i Finansavisen.
Statsråder blir neppe en frontfigur for AI-utviklingen i Norge kun ved å slippe små drypp fra sin forgjengers plan
Det høres unektelig ut som den rette veien å gå. Men jeg tror jeg snakker på vegne av ganske mange når jeg sier at jeg savner engasjement og egne initiativer fra ministeren for å drive utviklingen på AI-feltet fremover. Strategien som sådan var i mine øyne et godt og etterlengtet håndverk, men statsråder blir neppe en frontfigur for AI-utviklingen i Norge kun ved å slippe små drypp fra sin forgjengers plan.
Men det er ikke bare innenfor AI-feltet Helleland og hennes regjeringskolleger har en jobb å gjøre. I løpet av sommeren er vi blitt kjent med flere faresignaler som tyder på at Norge ikke er der vi skal og bør være når det kommer til digitalisering, gitt forutsetningene vi har.
I juni slapp Abelia resultatene fra sitt årlige omstillingsbarometer, som viste at Norges omstillingsevne er svekket sammenlignet med situasjonen i tidligere utgaver av rapporten. Jeg synes Kjetil Thorvik Brun og Eline Oftedal i Abelia har et viktig poeng i sitt innlegg «Typisk norsk å hvile på laurbærene?» i Finansavisen for få dager siden. At omstillingsevnen er svekket er «ikke nødvendigvis fordi vi er blitt dårligere, men fordi andre land er blitt bedre.» De peker på at andre land som vi liker å sammenligne oss med satser mer, og at de satser målrettet.
Nylig ble det også kjent at Norge i McKinseys analyse av 27 OECD-land havner helt nede på 19. plass i en rangering av omstillingsdyktighet. Og i FNs E-Government Survey 2020, som måler hvor langt fremme de 193 landene som er med i rapporten er med digitalisering i offentlig sektor, så er Norge rangert på 13. plass, bak Danmark, Finland, Sverige og Island på henholdsvis 1., 4., 6. og 12. plass.
Det rimer dårlig med regjeringens ambisjoner. Da statsbudsjettet for 2019 ble offentliggjort høsten 2018 het det i en pressemelding fra regjeringen at «Norge skal ha verdens beste digitale tjenester og en offentlig sektor som legger til rette for innovasjon og nyskaping.» Siden har det altså gått feil vei.
Jeg har forståelse for at statsråden, som alle oss andre, takket være en viss pandemi, har fått en ganske annen hverdag og flere uventede arbeidsoppgaver enn det hun forutså da hun tiltrådte. Men nå er det på tide å gjøre alvor av de ambisjonene som ligger både i de siste års statsbudsjetter, i strategien for kunstig intelligens og helt sikkert i den varslede stortingsmeldingen om datadrevet økonomi og innovasjon.
Det er ikke for sent å markere seg som en handlingens digitaliseringsminister. Men det begynner å haste.
Michael Jacobs
Adm. direktør i Atea Norge
