Tiåret som kunne utslettet Sveits' klokkeindustri

Sveits. 

Fjell med hvite kremtopper. Sjokolade. Kuer på grønt gress, og fjell med hvite kremtopper i bakgrunnen. Fred. Også klokker da: Rolex, Audemars Piguet, Patek Phillipe, samt Tag Heuer. Pluss, pluss. 

Hva hadde vel Sveits vært uten dette? Utenkelig, kanskje. Men det pengesterke taket om verdens luksusklokkeoppmerksomhet var på vei til å glippe gjennom 1970- og 80-tallet. Et av det landlåste landets viktigste eksportindustrier kunne potensielt gått totalt dukken. 

Den store, skumle fienden var hverken atomkrig eller bankkrise, men rimeligere batteriklokker. Kvartsteknologien blåste de fjonge alpeluene av urmakerne i de reklameperfekte dalene ved Juraflellene. Og finanssjefer med Hermès-slips og runde briller skalv i sine pinstripe-dresser. 

På folkemunne går det hele som «kvartskrisen» (andre steder er perioden ofte omtalt som en revolusjon heller enn krise). 

Den store kvartskrisen

I 1969 var Seiko Astron verdens første kommersielle kvartsklokke du kunne feste til håndleddet. Og det var kult fordi kvarts – i tillegg til å være rimeligere enn mekaniske urverk – også betød høyere presisjon, hvilket ofte var et svært viktig salgsargument for de dyrere klokkene. Dette var intet mindre enn en utrolig teknologisk nyvinning, båret frem av Seikos geniale ingeniører og urmakere. 

Tidligere hadde urprodusenter lekesloss for å nå de aller høyeste sertifiseringene og kronometerpresisjonene. Nå hadde analog mikromekanikk plutselig mistet litt av sin prestisje. 

Raskt tapte sveitserne mer og mer taket. Før 70-tallet hadde Sveits stått for brorparten av verdens mekaniske klokkeproduksjon. Men kvartsklokkene ble både billigere og mer presise. Selv de noe konservative sjefene i noen av landets mest prestisjefulle luksusprodusenter måtte krype til korset. 

Rolex lanserte referansen 5100 i 1970 – en batteridrevet tolkning av deres bestselgende Datejust-modell som skulle appellere til de «tech-savy» kundene med kul sveis og brede slag. 

5100s urverk var navngitt Beta 21. Dette var en videreutvikling av et eksperiment og samarbeid mellom flere av landets største klokkeprodusenter i 1960. Flere andre merker benyttet seg av det batteridrevne urverket, blant andre Patek Philippe. 

Batteriluksus

Rolex 5100 overlevde kun to år på kronens prisliste. Selskapet gikk ut av kvartssamarbeidet, og utviklet i stedet deres eget batteridrevne verk (ferdigstilt i 1977), som senere ble brukt i modellen Oysterquartz. Denne modellen holdt ut i hele 25 år, men solgte kun i 25.000 eksemplarer, ifølge Bob's Watches. 

Folk virket rett og slett ikke villige til å betale i dyre dommer for batteriklokker fra sveitsiske produsenter. Produsenter som Seiko, Casio og Citizen viste seg å være mye dyktigere på å bruke den nye teknologien – ikke minst å markedsføre den på rett vis. 

Mot slutten av 70-tallet hadde tusenvis av sveitsere mistet jobbene sine. Banker, folk og næringsliv var ikke helt komortable med situasjonen. Ifølge det amerikanske bransjemagasinet WatchTime falt antallet ansatte i industrien fra 90.000 til 28.000 mellom 1970 og 1988.

Redningsoperasjonen

På mange måter var det sveitsernes inbitte tro på egen urmakertradisjon som skulle redde landets industri. Men ikke helt slik de selv skulle sett for seg. Den ble ikke nødvendigvis vunnet med nitrist håndfinisjering med tannpirkere i tre. Ei heller med gull og diamanter. 

Klappet på ryggen for å redde urmakeriet blant fjellene er som oftest tildelt en sveitisisk-libanesisk forretningsmann ved navn Nicolas George Hayek. Før han ble superstjerne drev han et konsulentselskap i Zürich. I 1980 ble han innleid av sveitiske banker for å finne ut hvordan de best kunne selge unna det de hadde av klokkeindustrien. 

Ifølge Forbes' nekrolog om Hayek etter hans død i 2016, ignorerte forretningsmannen denne oppgaven. Hayek hadde innbitt tro på overlevelse. Han mente at to av de største gruppene av produsenter skulle slå seg sammen, og at de slik kunne overleve. Sveitseren Ernst Thomke ble den nye gruppens første sjef, og ledet sammenslåingen av flere baseurverksprodusenter (hvilket gjorde godt for kostnader og strømlinjeforming). 

Hayek fikset kaken, med en strategi om å flytte sveitsiske klokkemerker oppover i luksusskalaen. Og i 1983 startet han en ny revolusjon med gøyale Swatch, hvor målet var å vinne tilbake markedet for billige klokker. Resultatet var en plastkledd batteridrevet dings som ikke lignet på noe de strikte sveitserne noensinne hadde kommet opp med tidligere. Produksjonskostnadene var redusert med 80 prosent. 

Senere fikk flere av industriens nytenkde hoder, som eksempelvis den nå legendariske Jean-Claude Biver (han står blant annet bak Hublot og moderne Blancpain), fart på flere historiske produsenter som hadde mistet piffen. 

Tidsmaskinene

Nå er det lenge siden kvartskrisen. Litt glemt. Ting bedret seg svært mye for sveitserne, som fikk en slags ny giv. Men noen fikk nok et par fryktinngytende flashbacks til 70- og 80-tallet da Apple Watch ble introdusert på markedet i april 2015. Fire år senere ble det solgt flere Apple Watch enn sveitsiske klokker totalt. Likevel har sveitisk eksport steget de seneste årene (om vi ser bort i fra coronaåret 2020), ifølge tall fra bransjeorganisasjonen FH. 

For de som er ekstra nostalgiske har flere av de døde klokkemerkene gjenoppstått nylig. Blant andre Nivada-Grenchen og Angelus. Mange satser på god gammeldags mekanikk og vintage-looks – det man før trodde kanskje ikke skulle være spennende nok.