Energiproduksjonen i Norge må økes vesentlig i løpet av de kommende to tiårsperioder. I dagens energinarrativ skal det gjennomføres med vind, vann og solenergi. Kjernekraft hevdes å være for dyrt, ta for lang tid å bygge og mangle nasjonal kompetanse. I tillegg kommer motargumenter knyttet til sikkerhet, lagring av avfall og militær anvendelse.
Isolert sett kan denne argumentasjonsrekken tilsynelatende virke overbevisende, men la oss se på de fysiske og økonomiske realitetene:
Utgangspunktet er en nasjons behov om energisikkerhet. Det innebærer stabil, rimelig og sikker energiforsyning – hjemmeprodusert med et minimalt CO2-avtrykk. For å oppnå dette i Europa må vår verdensdel gjøre seg uavhengig av import av olje, gass (eller solenergi) fra Russland, Afrika og Midtøsten. Dermed begrenses forsyningsalternativene til kjernekraft og de tre andre fornybar-alternativene som har et nevneverdig ressursgrunnlag; Vann-, sol- og vindkraft. Utelukkes kjernekraft, kommer vi fort inn i et helt urealistisk scenario.
Et eksempel: Dersom Europas totale årlige energiforbruk skulle forsynes med bare vind og solenergi, ville man trenge rundt 1 million kvadratkilometer, noe som tilsvarer hele Spania og Portugal. Vi mener derfor at det er hevet over enhver tvil at kjernekraft må være en viktig del av den europeiske energiproduksjonen om man skal nå klimamålene. Å utelukke kjernekraft vil i praksis medføre at energiforsyningen fortsetter å domineres av fossile energikilder.
I det glissent befolkede Norge kan vurderingen se annerledes ut. Om vi aksepterer naturinngrepene og øvrige utbyggingskostnader, enten de er til havs eller til lands, er det ikke umulig å doble elektrisitetsproduksjonen selv om kostnadene blir enorme og balanseringsbehovet så stort som dagens totale kraftproduksjon.
Hadde Tyskland brukt de 5.000 milliarder kronene de har brukt på sitt Energiwende på ny kjernekraft, ville de i dag hatt en fossilfri elektrisitetsforsyning
La oss ta regjeringens visjon for 30 GW installert havvind: Om man tar det pågående Hywind-Tampen-prosjektet som økonomisk mal og bygger opp en produksjonskapasitet til utplassering av syv–åtte flytende vindmøller per uke, 100 ganger det man ser i dag, kommer man i mål. De totale investeringskostnadene vil være omtrent ett statsbudsjett, men med en levetid på knappe 25 år. I dette perspektivet er kjernekraft ikke dyrt, men svært rimelig! Likevel brukes argumentet om pris på kjernekraft igjen og igjen av de som argumenterer mot. Hadde Tyskland brukt de 5.000 milliarder kronene de har brukt på sitt Energiwende på ny kjernekraft, ville de i dag hatt en fossilfri elektrisitetsforsyning.
Kompetanse lar seg bygge og importere når det satses. I 1948 tok det fem år fra det ble besluttet å utvikle kjernekraft i Norge til den første Jeep I-reaktoren sto ferdig i et land med praktisk talt ingen eksisterende kompetanse. Etter oppdagelsen av olje på Ekofisk i 1969 var tre store norske operatørselskaper ansvarlig for en vesentlig del av produksjon innen utgangen av 1970-tallet.
Alternativet til et grønt energiskifte er konsekvensene av global oppvarming. Utfordringer med kjernefysisk avfall og reaktorsikkerhet må settes opp mot tilsvarende utfordringer med klimakatastrofer relatert til tørke, flom, energimangel og hungersnød. Det sentrale spørsmålet er derfor hvorfor ikke energinasjonen Norge skal ta del i utviklingen av ny kjernekraft, når kontinentet vi lever på er avhengig av dette om det grønne skiftet skal bli en realitet.
Jan Petter Hansen
Professor ved Universitetet i Bergen
Jan Emblemsvåg
Professor ved NTNU i Ålesund
