Andreas Svanlund i Seabed Solutions prøver på tynt grunnlag å grønnmale egen virksomhet ved å svartmale gruvedrift på land. Selskapet han jobber for har mye å vinne på at det åpnes opp for gruvedrift på havbunnen, men sjansespillet kaster samtidig det sårbare og unike dyrelivet i potten.
Regjeringens konsekvensutredning, der de anbefaler at det åpnes opp for gruvedrift i visse områder på havbunnen, er nå ute på høring. WWF er tydelig på at en slik åpning foreløpig ikke er forsvarlig. Vi har for lite kunnskap om livet i dyphavet, og vet lite om effekten av slik virksomhet.
Forskningsmiljøene er samstemt. Universitetet i Bergen og Miljødirektoratet er tydelig på at letingen i seg selv har uante negative konsekvenser for den sårbare naturen på havdypet. Miljødirektoratet har advart om at åpningsprosessen er forhastet og at utredningsprogrammet ikke er tilstrekkelig for å ta en god beslutning. Også FNs miljøprogram har konkludert med at dette ikke kan bli en del av en bærekraftig havøkonomi.
Realiteten er nok oppblåste tall og verdier, som ikke etterlever anerkjente standarder for rapportering av mineralreserver
Svanlund har rett i at vi trenger store mengder mineraler, og at de negative konsekvensene av gruvedrift på land er mange. Men når teknologien er umoden og konsekvensene uklare, er ikke løsningen å forhaste seg inn i gruvevirksomhet i havet.
Næringens påstander om å dekke det norske behovet for mineraler med to fotballbaner er også basert på mangelfull kunnskap. Realiteten er nok oppblåste tall og verdier, som ikke etterlever anerkjente standarder for rapportering av mineralreserver. I tillegg vil lyd- og partikkelforurensning ha virkninger langt ut over utvinningsområdet.
Det er ingen god idé å erstatte ett problem med å skape et annet. Vil man ta problemer knyttet til miljø og menneskerettigheter i gruvedrift på land på alvor, må vi jobbe spesifikt med å løse dem.
Det er heller ikke grunnlag for å si at vi trenger gruvedrift på havbunnen for å gjennomføre det grønne skiftet. En ny Sintef-rapport viser at utviklingen som skjer innen fornybar teknologi vil bidra til å redusere det totale mineralbehovet med opptil 30 prosent. Eksempelvis vil neste generasjons elbilbatterier kreve langt mindre kritiske mineraler.
I tillegg vil det sirkulærøkonomiske potensialet i resirkulering, forbruksendering og livsforlengende tiltak bidra til at vi frem mot 2050 vil redusere det totale mineralbehovet med opptil 58 prosent.
Vi kan altså fint dekke mineralbehovet til det grønne skiftet med eksisterende reserver.
For næringene som drømmer om et gullrush på dyphavet er dette dårlige nyheter. Mindre behov betyr lavere priser, som gjør det vanskeligere og mer risikofylt å utvikle ny og dyr teknologi. Dyre havbunnsmineraler vil trolig aldri konkurrere med landbaserte reserver, men snarere prøve å utkonkurrere sirkulære løsninger, -teknologi og -markedsendringer. Det kan bety langt dårligere butikk enn forventet. Når næringen nå i hovedsak baserer seg på statlig støtte, er det grunn til å tro at dette er en dårlig investering der skattebetalere tar regningen.
EUs investeringsbank har ekskludert gruvedrift på havbunnen fra sine investeringer
Derfor ser mange store finansaktører, selskaper og land på havbunnsmineraler med økende skepsis.
12 land har så langt tatt til orde for et midlertidig forbud mot gruvedrift på havbunnen. EUs investeringsbank har ekskludert gruvedrift på havbunnen fra sine investeringer.
Gruvedrift på havbunnen er ikke bare en potensiell miljøkatastrofe, det er et luftslott med tvilsom nytte og lønnsomhet for fellesskapet. Vi bør heller ta oss tid til å forske mer og forstå livet i havet, og ta vare på de naturskattene som finnes der – ikke ødelegge dem.
Det er nemlig ikke slik at det er gull alt som glitrer under vannoverflaten.
Karoline Andaur
Generalsekretær i WWF Verdens naturfond
