Dette er skadelig av flere grunner.
Siden Støre-regjeringen tiltrådte, har norsk økonomi måtte håndtere skatteøkninger på over 50 milliarder kroner
For det første risikerer vi at offentlig sektor konkurrerer ut det private næringslivet i jakten på de beste hodene. Over én tredjedel av den norske arbeidsstyrken jobber i offentlig sektor, som i tillegg til god lønn kan lokke med fleksible arbeidstider og et sterkt stillingsvern. På den andre siden har regjeringen gjort det mindre lukrativt å ansette høyt utdannede arbeidstakere i privat sektor, ved å øke arbeidsgiveravgiften med 5 prosent for inntekter over 750.000 kroner. Dermed sliter næringslivet med å få tak i kompetansen de trenger for å sikre fremtidens verdiskapning i et marked som naturlig nok er preget av oppgang og nedgang. Det kan ikke forstås på noen annen måte enn at regjeringen vil redusere sysselsettingen i privat sektor til fordel for offentlig sektor.
For det andre er det et demokratisk problem at staten som en aktør i samfunnet blir for mektig. Privat eiendom og sparing fungerer som en motvekt til makten staten har, og er selve kjernen i selveierdemokratiet. Når en for stor del av oppgavene i et samfunn løses av staten, står vi i fare for å miste samfunnsengasjement, borgerinnflytelse og mange gode løsninger på aktuelle samfunnsproblemer. I mange tilfeller bedre løsninger enn staten kan tilby.
Når vi går hardere tider i møte, har vi ikke råd til å skjerme offentlig sektor fra kutt og sende regningen til næringslivet
Dette kan igjen hindre mangfold og innovasjon, og stå i veien for den økonomiske egeninteressen til borgerne. Denne interessen er helt sentral for å gjøre befolkningen villig til å legge ned ressurser og innsats, og å ta risiko. Staten kan bli en trussel for maktspredningen i samfunnet og den økonomiske uavhengigheten til borgerne. Selv om et fritt marked ikke er løsningen på alle samfunnsutfordringer, er det gjennom balansen mellom et fritt marked og stat oppnår vi best mulig løsninger. Maktforholdet går nå i for stor grad i statens favør.
Dessverre har ikke kjempen, den norske staten, lært leksen om generøsitet. Siden Støre-regjeringen tiltrådte, har norsk økonomi måtte håndtere skatteøkninger på over 50 milliarder kroner. Hvis man legger til at deler av skattleggingen, som formuesskatten, er særnorsk, blir situasjonen for norsk eierskap spesielt ille. Den ekstremt giftige kombinasjonen av utbytteskatt og formuesskatt gjør situasjonen ekstra vanskelig for bedriftseiere. Satt sammen med innføring av grunnrenteskatt, er totalpakken blitt altfor stor.
Å skifte denne maktbalansen krever tiltak. Vi må kutte i offentlig sektor og redusere skattebyrden for næringslivet. Konkret bør formuesskatten fjernes og økningen i arbeidsgiveravgiften reverseres. Samtidig må vi kutte i offentlig administrasjon og byråkrati, og vurdere hvilke selskaper som trenger å være i offentlig eie, for så å selge resten. Gode løsninger finner man gjennom å lytte til innspill fra næringslivet og de det gjelder. Det virker derimot vanskeligere enn noen gang. Tilliten mellom næringsliv og stat er forduftet etter endeløst håpløse og næringsfiendtlige utspill fra dagens regjering. Deres manglende evne til å ta inn over seg konsekvensene deres skattepolitikk har for næringslivet, er sjokkerende.
Næringslivet trenger gode og forutsigbare rammevilkår og en levelig skattebyrde
Det er en reell fare for at regjeringen har gjort permanent skade på forholdet mellom staten og næringslivet. Når vi går hardere tider i møte, har vi ikke råd til å skjerme offentlig sektor fra kutt og sende regningen til næringslivet, slik Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjør. Næringslivet trenger gode og forutsigbare rammevilkår og en levelig skattebyrde, slik at det blir i stand til å skape verdier og nye arbeidsplasser. Hvis ikke risikerer vi at flere skattekroner går til Sveits og at maktubalansen mellom privat og offentlig sektor øker. Det taper vi alle på.
Ivar Fossberg Aulie
Internasjonalt ansvarlig for Høyres Studenter
