<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Det nytter ikke å stole på vær og vind

Å kun satse på værbaserte energisystemer som krever dyr balansekraft eller import gjør at krevende omstilling på to fronter ikke blir mulig, hevder Jan Emblemsvåg.

    Publisert 17. jan. 2023 kl. 18.37
    Lesetid: 2 minutter
    Artikkellengde er 463 ord
    IKKE GODT NOK: Flere vindturbiner, som disse på Geitfjellet i Trøndelag, er ikke tilstrekkelig for å sikre effektiv energitilførsel i fremtiden, hevder artikkelforfatteren, som mener kjernekraft er et åpenbart alternativ. Foto: Dreamstime

    Både en grønn omstilling og en omstilling av landet til et liv etter olje- og gasseventyret er påkrevd. Dessverre vil dette skje samtidig – dagens økonomi må dekarboniseres, og samtidig må ny industri bygges med stor inntjening for å unngå at velferdsstaten kollapser.

    Jan Emblemsvåg. Foto: Privat

    Dagens primære energibehov, inkludert drivstoff, industriprosesser, oppvarming osv., er anslagsvis på 165 TWh termisk (vedfyring ikke tatt med) og 131 TWh elektrisk energi. Hvis det termiske energibehovet reduseres med 50 prosent , som er regjeringens dekarboniseringsmål, til cirka 80 TWh via grønn ammoniakk, trengs 16 millioner tonn ammoniakk, da brennverdien er kun 5 MWh per tonn og produksjon av grønn ammoniakk krever hele 9–15 MWh energi per tonn. Dette vil kreve en økning på omtrent 200 TWh fornybar energi per år pluss balanseringskraft.

    For at vi skal opprettholde levestandarden, må omstillingen til den nye industrien gi like mye verdi som den industrien som går bort. Petroleumsinntektene til staten er omtrent 150–350 milliarder kroner per år – la oss si 250 milliarder kroner. Med 150.000 ansatte innen olje- og gassindustrien, gir det en skatteinngang på omtrent 1,7 millioner kroner per ansatt.

    Se til Tyskland – et eksempel å unngå

    Siden olje- og gassindustrien betaler omtrent tre ganger mer skatt enn annen industri med hensyn til skattbar inntekt, betyr det at for å erstatte olje- og gassindustrien, må man tredoble volumet og samtidig beholde marginen. Det er særdeles usannsynlig – et gjennomsnittlig norsk foretak omsetter for 2,8 millioner kroner per ansatt og skaper knappe 100.000 kroner i skattbare inntekter per ansatt.

    Situasjonen er ikke bedre med hensyn til energi. Om vi legger skatteinntektene som dimensjonerende kriterium, må det skapes minst 450.000 nye arbeidsplasser, og sannsynligvis mange flere fordi driftsmarginen vil sannsynligvis bli dårligere for ny industri enn for olje- og gassindustrien. Uansett, dette indikerer en 25 prosent økning i sysselsettingsnivået for næringslivet totalt sett, som betyr at regnestykket over må økes til minst 250 TWh/år pluss balansekraft. Befolkningsøkningen frem mot 2050 vil kreve ytterligere 20 prosent. Minst 300 TWh/år pluss balansekraft frem mot 2050 er derfor et konservativt anslag.

    Denne enkle anskueliggjørelsen viser at den doble omstillingen er ekstremt krevende, og da må de mest energitette energikildene brukes, heriblant kjernekraft. Vi har allerede kraftmangel i store deler av landet, og det haster for Norge å innse at denne doble omstillingen kollapser med kun værbaserte energisystemer som attpåtil krever dyr balansekraft eller import.

    Se til Tyskland – et eksempel å unngå: avindustrialisering, manglende klimamåloppnåelse og 15.000 milliarder kroner i velstandstap.

    Jan Emblemsvåg