Stortinget har gitt kommunene nærmest vetorett i konsesjonsprosessene for vindkraft på land. Det samme vurderes for konsesjonspliktige, bakkemonterte solparker. Norge er derfor avhengig av lokalpolitikere med forståelse for industriens behov for kraft.
Men ansvaret ligger ikke på lokalpolitikerne alene. Industriledere og nasjonale politikere må også tenke nytt. Større verdier må deles med kommunene som er villig til å gi fra seg natur for å sikre fellesskapets behov for kraft.
Dessverre er tilliten mellom vindkraftmotstanderne og oss andre blåst bort. Den må gjenoppbygges. Skal vi skape aksept for at utbygging av vindparker og solanlegg i noen tilfelle må gå på bekostning av andre aktverdige interesser, må vi være ærlige om ulempene. Noen må dessverre betale mer enn andre for at Norge også i fremtiden skal få nok kraft.
Det er derfor viktig å merke seg at regjeringen slår fast i Hurdalsplattformen at «lokalsamfunn som stiller naturressurser til disposisjon (…) får mer igjen for det».
Nye former for kompensasjon er også nødvendig for å skape vilje til gode løsninger
Det er alt tatt grep for å sikre at mer verdiskapning blir igjen lokalt.
Men nye former for kompensasjon er også nødvendig for å skape vilje til gode løsninger. Her er noen eksempler vi i DLA Piper har sett:
Slike spesialavtaler er imidlertid en rettslig gråsone. Det finnes grenser for hva en kommune kan kreve. Blir kravene for store utfordres legalitetsprinsippet, som innebærer at beskatning må ha hjemmel i lov, og det forvaltningsrettslige forbudet mot myndighetsmisbruk. Her er det behov for juridiske avklaringer.
Men innbyggerne må se fordelene ved å bli kraftkommuner – med tilhørende økte inntekter og bedre velferdstilbud.
Kaare Oftedal
Partner og leder av fornybaravdelingen i DLA Piper Norge
