Kraftkrevende industri krever energi med 100 prosent pålitelighet – og i store kvanta. Kraftkrevende industri bruker anslagsvis 57 TWh elektrisitet per år i Norge, men dette er ventet å øke til 73 TWh. Den seneste tid har Melkøya fått stor oppmerksomhet. Flere slike anlegg i Norge har behov for varme og elektrisitet, noe som i dag løses utelukkende med elektrisitet. Andre bruker egenprodusert fossilkraft med noe energi fra kraftnettet, slik som Melkøya.
Dette er en perfekt utfordring for kjernekraft. I et nylig studium av Melkøya har undertegnede derfor gjort en enkel analyse der man blant annet investerer 10 milliarder kroner i to 150 MW kjernekraftreaktorer bygget ut i fra samme totalkostnad som en APR 1400 – men selvsagt skalert ned til kun 300 MW. Resultatene er interessante med hensyn til bruk av vindkraft. Ikke bare blir totalkostnaden over 25 år omtrent halvparten for kjernekraft, men ved vindkraft vil man i anslagsvis 2.750 timer av året måtte belaste vannkraften med å bruke den 100 MW-forbindelsen man har i dag, til tross for at anlegget disponerer 1800 MW vindkraft (vindkraftkapasiteten i N04 etter utbygging). I 1.750 timer blir heller ikke 100 MW ekstrakapasitet nok. Det betyr at Melkøya vil være prisdrivende for området, og volatiliteten vil øke kraftig fordi vindkraften til tider overproduserer.
Fordelene med kjernekraft er mange. Ikke bare kan man dimensjonere anlegget for faktisk behov, men man kan også utnytte den termiske restenergien og derved redusere kapasiteten sammenlignet med vannkraft og spesielt vindkraft. Samgenerering av varme og elektrisitet betyr at i dette tilfellet vil omtrent 50 prosent av energien fra reaktoren utnyttes (mot 80 prosent maksimalt). I tillegg har man nok restenergi til et lokalt badeland og andre gode ideer som krever mye varme.
Disse tallene legger til grunn at man investerer i høytemperatur-kjernekraftteknologi som ikke er prototyper. Gassreaktorer har man bygget siden 60-tallet, og de moderne som går på TRISO-brensel er forventer å komme på vestlige markeder innen fem år. Frem mot 2050 ser man for seg at små modulære reaktorer av fjerde generasjon vil bli like billige som dagens fossilenergi.
I et 2050-perspektiv bør da diskusjonen være hvordan vi kan utnytte kjernekraft. Alternativet er ikke vindkraft, men i verste fall nedleggelse hvis dagens konkurransefordeler med lave elektrisitetspriser ikke lenger kan opprettholdes. Dessuten kan volatilt vær gi enda større verdi for væruavhengig kraft enn før. Teknologinøytralitet i valget er derfor viktig.
Jan Emblemsvåg
Professor ved NTNU
