<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Article lead
lead
Varmes opp raskest: Isbjørnene er de store pattedyrene som virkelig har fått føle klimaendringene på kroppen, ettersom temperaturen stiger på Nordkalotten. Foto: Shutterstock/NTB

Ingen tør snakke om befolkning og velstand

Det er bred enighet blant forskerne om at flere mennesker og økt velstand er et stort bærekraftproblem. Men det tør ikke politikerne snakke om. De satser alt på at teknologien vil redde klimaet.

Publisert 31. jan.
Lesetid: 6 minutter

Som et særskilt vedlegg til statsbudsjettet for 2025 la fungerende klima- og miljøminister Tore O. Sandvik i oktober 2024 frem “Regjeringens klimastatus og -plan” på 225 sider. Det er en oppfølging av klimaloven, som bl.a. sier at de norske klimagassutslippene skal reduseres med minst 55 prosent i 2030 og i størrelsesorden 90 til 95 prosent i 2050, begge deler sammenlignet med referanseåret 1990.

Før meldingen ble fremlagt, var det vel få som trodde at Norge vil nå 2030-målet. Bortsett fra Jonas Gahr Støre, da. Etter at meldingen ble fremlagt, er nok stadig Støre relativt alene om å “ha trua”. Målet for 2050 virker heller ikke særlig realistisk. 

Men mye kan naturligvis skje på 25 år, begge veier. Ikke minst når et av de potensielt mest kraftfulle tiltakene virker å være borte fra politikernes agenda.

Krevende mål: Som fungerende klima- og miljøminister la Tore O. Sandvik 7. oktober frem Regjeringens klimastatus og -plan som er et 225 siders vedlegg til Statsbudsjettet 2025. Foto: Ole Berg-Rusten/NTB

Det som driver utslippene 

Det er bred enighet om at faktorene som bestemmer menneskenes påvirkning på miljøet i et bestemt område, f.eks. Norge eller verden, kan uttrykkes ved hjelp av den såkalte IPAT-formelen, som ble formulert for mer enn 50 år siden.

Den skrives gjerne: I = P•A•T

I formelen står I står for Influence (klimapåvirkning), P for Population (antall mennesker), A for Affluence (velstand) og T for Technology (teknologi, dvs. hvor ressursintensiv utvinning/produksjon av energi, materialer, produkter og tjenester er, samt destruksjon/deponering etter bruk). Øker velstanden, øker A og dermed utslippene I. Produserer vi mer effektivt, går T ned, og I reduseres. Regjeringen ser ut til kun å satse på reduksjon i T.

Det er opp gjennom årene skrevet hundrevis av vitenskapelige artikler der IPAT-formelen og innholdet i de enkelte faktorene i formelen er diskutert; om formelen i seg selv er for enkel, om den er diskriminerende overfor urbefolkninger og deres levesett, og om de enkelte faktorene er for avhengige av hverandre, så formelen burde skrives I = f(P,A,T) osv. Det er også foreslått varianter av formelen tilpasset ulike formål; derunder miljøvurdering av børsnoterte selskaper.

Konklusjonen er at IPAT-formelen har klart seg bra gjennom de 50 årene med debatt i fagmiljøene, og den benyttes nå nærmest overalt – ikke minst av FNs klimapanel, men da gjerne i en variant som er spesielt tilpasset klimagassutslipp og global oppvarming, den såkalte Kaya-formelen.

Endringene i prosent fra nivåene 1990 til 2023 i faktorene som driver klimagassutslippene. Figuren viser bl.a. at verdens befolkning har økt med drøye 50 % siden 1990. (De absolutte tallene var 8,0 milliarder i 2023 og 5,3 milliarder i 1990). Tilsvarende har BNP pr. innbygger økt med over 100% i perioden, mens energiintensiteten og karbonintensiteten har sunket. Men ikke nok til å hindre at klimagassutslippene har økte med nærmere 70%. Grafikk: Kapital

Kaya-formelen

Kaya-formelen ble introdusert av den japanske økonomen Yoichi Kaya i 1993, og skrives slik:

F = P•G/P•E/G•F/E

Her står F for utslipp av klimagasser (CO2-ekvivalenter), P for Population (antall mennesker), G for Gross National Product (bruttonasjonalprodukt) og E for energiforbruk.

For å kunne måle og sammenligne land over tid er det hensiktsmessig å bruke brøkene. G/P er bruttonasjonalprodukt pr. innbygger og representerer A (velstand) i IPAT-formelen. G måles i faste US dollar eller kjøpekraftpariteter. E/G og F/E representerer T (teknologi) i IPAT-formelen.

E/G er energiintensiteten og angir energiforbruket i forhold til bruttonasjonalproduktet. Den måles gjerne i kWh pr. dollar. Energiforbruket øker gjerne med økende velstand (BNP), mens energisparetiltak reduserer forholdet.

F/E er utslippsintensiteten. Brøken angir klimagassutslippet i forhold til energiforbruket. Den måles i kg CO2e-utslipp pr. kWh. F.eks. vil overgang til “ren” energi i produksjon og forbruk redusere utslippsintensiteten.

Hva virker?

For de fleste fortoner ulempene seg større enn fordelene ved global oppvarming, og de aller fleste er nå enige om at man må søke å redusere klimagassutslippene fra menneskelig aktivitet for å stoppe oppvarmingen.

Men hvordan kan hvert land/virksomhet/menneske/FN vite hvilke tiltak som faktisk gir reduksjon i utslippene og hvor stor reduksjonen av tiltaket blir? Det er jo umulig å måle effekten av hvert enkelt tiltak ved å sjekke atmosfæren. F.eks. utgjør hele Norges utslipp av klimagasser under 2/1000 av verdens utslipp.

Derfor benytter man en nedenfra-og-opp-strategi, der utslipp fra alle tenkelige aktiviteter er beregnet etter formler og flyt-diagrammer og satt opp i lange tabeller. Dette enorme opplegget ble man imponerende nok enige om i FNs klimapanel allerede i 2006, i de såkalte IPCC Guidelines for National Greenhouse Gas Inventories. De består av mer enn 1.000 sider med detaljerte utslippsoppgaver og beregningsmetoder som landene skal sette opp sine utslippsregnskap etter.

Det er egne seksjoner for energi, industriell produksjon og produkter, jord- og landbruk og avfallshåndtering. Det inngår prosessdiagrammer for produksjon av råvarer, halvfabrikata og ferdigvarer for alle tenkelige produkter, så vel som konkrete utslipp pr. tonn av produksjon og/eller produkt.

Hvis du vet hvor mye stål av en bestemt type som produseres i landet, kan du slå opp i IPCC-retningslinjene og finne ut hvor mye CO2e-utslipp (CO2-ekvivalenter) som er forbundet med produksjon av hvert tonn av stålet, og dermed finne samlet utslipp fra akkurat den produksjonen. Ressurskrevende, men det blir gjort.

Det store tiltaksregnskapet

Det blir litt av et regnskap. Både for hvert land og for verden. Men blir det nøyaktig? Det er faktisk ikke avgjørende, så lenge det er omtrent riktig og det måles på samme måte overalt. Vi må akseptere en viss unøyaktighet.

Det er heller ingen entydig formel som viser hvor mye en bestemt mengde CO2e-utslipp øker den globale temperaturen. Men vi har fasiten. Vi kan jo måle helt nøyaktig atmosfærens innhold av klimagasser og temperaturøkningen.

I FN har man blitt enige om at hvert land skal feie for sine egen dør, og sørge for å redusere egne utslipp. I tillegg til å være med på litt spleising så også de landene med svært dårlig økonomi kan finansiere arbeid med utslippsreduksjoner.

Egentlig er det ulogisk at hvert land skal konsentrere seg om å redusere egne utslipp. Norges utslipp inngår jo i hele jordens atmosfære. Hos oss er det f.eks. uforholdsmessig dyrt å redusere utslippene fra energiproduksjonen, ettersom vi allerede har så stor andel ren energi (vannkraft). 

Egentlig hadde det vært best for jordens klima om man brukte mest ressurser der utslippene er høyest og kostnadene for utslippsreduksjon er lavest relativt sett. Og så kunne man ta de mest kostbare og marginale reduksjonene senere. Som Norges.

Tiet i hjel og glemt

Under Klimakonferansen i København i 2009 holdt Zhao Baige, daværende viseminister for befolknings og familieplanlegging i Kina, et sterkt innlegg der hun bl.a. sa:

“Det å løse miljøproblemene er ikke bare et enkelt teknisk-økonomisk spørsmål om å redusere utslippene av klimagasser, men er en mye mer omfattende utfordring som også omfatte sosiale, kulturelle og økologiske problemstillinger, der befolknings- og velstandsøkningen står sentralt.”

Og hun føyet til: 

“En dollar brukt på familieplanlegging vil redusere CO2-utslippene like mye som 24 dollar brukt på vindteknologi, 51 på solkraft og 131 dollar på elbiler.”

Zhaos hadde naturligvis rett. Men hennes innlegg ble nærmest tiet i hjel i København, og hun selv ble mer eller mindre frosset ut. Befolkning og velstandsøkning var et ikke-tema i debatten. Da som nå. Selv om UNFPA (United Nations Population Fund) i 2010 i en rapport spurte litt retorisk: “Hvorfor har befolkningen forsvunnet fra miljødebatten?”

Konklusjonen er: De aller fleste politikere ser helt bort fra å diskutere reduksjon av velstand og planlegge for en lavere befolkning som ledd i arbeidet med å forbedre klimaet. Vi avslutter med igjen å sitere en formaning til Regjeringen fra Klimautvalget Ung: 

“Tør å ta kontroversielle valg. Gjør det som er best for klimaet og ikke stemmeseddelen.”