Brent-oljen avsluttet 2024 med et årsgjennomsnitt på 80 dollar fatet. Ved inngangen til 2025 lå prisen rundt 75 dollar og toppet 83 dollar i midten av januar. Deretter falt den, preget av bredt bearish markedssentiment, ned mot midten av 60 tallet i april og mai. I juni førte økt geopolitisk spenning Brent tilbake til 75 dollar, drevet av en fornyet risikopremie.

Rykter om at Saudi-Arabia ønsker å fremskynde retur av oljevolumer til markedet har bidratt til at Brent har handlet godt under 70 dollar i store deler av våren. Riyadh planlegger å støtte ytterligere 411.000 fat pr. dag i august og september, i tråd med tidligere avtalte økninger fra mai til og med juli. Målet er å utnytte høysesongen og økt innenlandsk etterspørsel.

Det er samtidig spenning internt i OPEC+. Saudi-Arabia har ledet produksjonsøkningene, mens Russland og flere andre ønsket en pause i juli for å vurdere effekten. En full opphevelse i august og september er langt fra garantert – og trolig heller ikke fullt ut gjennomførbar. Likevel tynger forventninger om økt tilbud på prisene.

Fundamentalt sterkt her og nå

Fundamentalt bygger det seg opp bearish krefter. Tegn til avtakende etterspørselsvekst i USA og Kina sammenfaller med potensialet for at opptil 2,2 mill. fat pr. dag i saudiledet volum kan være tilbake i markedet innen september. Dette gir en klar nedside – særlig mot andre halvår 2025 – men retorikken fra Riyadh handler om mer enn fundamentale forhold:

• OPEC+-disiplin: Klart signal om at kvotebrudd ikke tolereres.
• Press på amerikansk skifer: Utnytte et mulig produksjonsplatå.
• Etterspørselsstimulering: Lavere priser fremmer konsum og lagertømming, og kan skape mer bærekraftig balanse.

Geopolitikk tilbake på agendaen

Israels angrep på Iran 13. juni introduserte en ny og kraftig geopolitisk risikopremie. Brent hoppet 10 dollar intradag til 78,5 dollar – det høyeste siden februar – før den falt tilbake til omtrent 75. Selv om reaksjonen var kortvarig, skjøv den eksisterende front end backwardation lenger ut i tid som uttrykk for akutt tilbudsrisiko.

Forward-kurven preges nå av en todelt fortelling: front end backwardation drevet av stram fysisk balanse og geopolitisk risiko, mot en flatere kurve lenger ut og innslag av contango – som peker mot gradvis overskudd. Fronten speiler nåtidens etterspørsel og stramt tilbud, mens prisene lenger ut formes av modeller og forventninger. Pr. nå er spotmarkedet positivt, og også H2-2025 gjenspeiler økt risiko knyttet til ustabilitet i Midtøsten. Lenger ut, mot H2 2026, forblir forventningene klart mer bearish.

Begrenset produksjonskapasitet og strategisk ro

Jo lenger markedet holder seg stramt, desto vanskeligere blir det å forsvare et bearish syn basert kun på modellering. Contango priset inn i H2 2025 er skjøvet langt ut i tid. Samtidig kan høysesongens etterspørsel maskere underliggende svakhet. Når sesongtoppen passerer, vil raffinerier redusere aktiviteten, etterspørselen avta og økt tilbud merkes. Men denne overgangen kan bli forsinket, ettersom situasjonen i Midtøsten holder markedet nervøst.

Når vi ser mot de kommende økningene i OPEC+, tyder lite på at de annonserte 411.000 fat pr. dag i juli–september vil slå fullt ut allerede i juli. Grunnet kvotepolitikk og produksjonsbegrensninger anslås faktisk nettoproduksjon bare å øke med rundt 225.000 fat pr. dag.

Kasakhstan har overprodusert med 300.000 fat pr. dag, og viser liten vilje til justering. Russland og Irak, som har ligget over sine kvoter tidligere i 2024, kan nå holde igjen for å gjenvinne tillit hos Riyadh. Saudi-Arabia har allerede økt med 375.000 fat pr. dag siden februar, men økt innenlandsk etterspørsel holder eksportvolumene til verdensmarkedet nede.

Kort sagt: Tempoet i opptrappingen handler like mye om politisk vilje som fysisk kapasitet. En langsommere tilbakevending – kombinert med forsterket geopolitisk risiko – vil trolig forlenge stramheten i kurvens front, noe vi allerede ser tegn til.

Uforløst risiko i Iran

Til tross for det kortvarige prissjokket etter Israels angrep, har markedet falt tilbake til en bemerkelsesverdig ro. Etter oppgangen til 78,5 dollar falt Brent tilbake til 75 – et moderat nivå gitt eskaleringen. Den dempede reaksjonen skyldes delvis at Israel fokuserte på Irans interne energiinfrastruktur – ikke eksportanlegg – trolig for å unngå høyere oljepriser av hensyn til USA.

Samtidig har Israel oppnådd full air supremacy over Iran, og med svekkede iranske allierte – Hizbollah, Hamas, samt reduserte posisjoner i Syria – er det lite som tilsier at Israel vil la dette strategiske vinduet passere.

Det største usikkerhetsmomentet er Irans atomprogram. Israel skal ha ødelagt Natanz-anlegget for lav-anriket uran. Blikket rettes nå mot Fordow – Irans anlegg for våpengradert anrikning. Iran antas å ha nok høy-anriket uran til raskt å produsere flere stridshoder. Hvis landet krysser den terskelen, kan konsekvensene bli både umiddelbare og alvorlige.

Foreløpig holder Brent seg stabilt rundt 75 dollar, støttet av OPEC+’s reserver og uforstyrret iransk eksport. Men denne roen kan være midlertidig. En mer omfattende iransk hevn – eller eskalering knyttet til atomprogrammet – kan sende Brent godt over 80 dollar fatet, og i verste fall tilbake til tresifrede nivåer. Så langt har angrepene i stor grad unngått eksportinfrastruktur – men dette er fortsatt markedets primære risikoområde.