Tilbudet av kvoter var imidlertid fast, i tråd med en forutsigbar klimapolitikk. Og siden kvotene ikke har noen utløpsdato, men kan spares for fremtidig bruk, vokste kvoteoverskuddet seg større og større. Flaggskipet i EUs klimapolitikk sto i fare for å bli en flopp. Noe måtte gjøres.
Veien mot tresifrete CO2-priser
Og noe ble gjort. Etter år med politiske forhandlinger ble markedsstabilitetsreserven innført fra 2019 som en integrert del av EUs kvotesystem. Dette endret dynamikken i markedet og er et vannskille i EUs klimapolitikk.
Mekanismen sørger for balanse i markedet ved å parkere kvoter i reserven når det er overskudd i markedet, og frigjøre kvoter når markedsbalansen blir stram. Innføringen av stabilitetsreserven er mest av alt et signal om at politikerne nå mente alvor. Samtidig har den vist seg som en effektiv buffer mot uforutsette hendelser som påvirker etterspørselen etter kvoter. Både corona- og Ukraina-krisen satte en støkk i karbonmarkedet, men uten å gi varige spor.
I 2020 styrket EUs politikere det overordnede klimamålet for 2030 – fra minst 40 til minst 55 prosent reduksjon av klimagassutslipp i forhold til 1990, og vedtok nylig den omfattende “klar for 55”-reformen av kvotesystemet som skal sørge for at ambisjonen nås. Det er ingen tvil om retningen i klimapolitikken.
I løpet av de fem siste årene er kvoteprisen tidoblet, og nådde sin foreløpige topp på 100 euro pr. tonn CO2 tidligere i år, og er nå på rundt 90 euro pr. tonn. Det er ingen styrerom som ikke har dette på radaren.
Mot nullutslipp i 2040
Kvotetaket senkes raskere frem mot 2030 og går med lovendringene som nå er i kraft mot null i 2040. Med andre ord, rommet for utslipp fra energiproduksjon, kraftkrevende industri, innenriks luftfart og skipsfart lukker seg raskt. Det er heller ingen stor “buffer” igjen etter at 2,5 milliarder overskuddskvoter, tilsvarende to års utslipp fra sektorene som er dekket av systemet, ble slettet for godt tidligere i år.
Avkarboniseringen av Europas kraftproduksjon er allerede godt i gang, og mange av EUs medlemsland har en konkret tidslinje for utfasing av kull. Fornybar energi er konkurransedyktig og vokser raskt, fremskyndet av ønsket om å bli fri fra Putins gass.
Byrden av fremtidige utslippskutt vil derfor først og fremst falle på Europas industri – stål, sement, olje og gass, aluminium. Og prisen for å slippe ut ett tonn CO2 vil reflektere kostnaden ved å redusere ett tonn CO2 fra europeisk industri. Det kommer til å bli stadig dyrere å forurense.
Veien fremover går ubønnhørlig gjennom en kraftig opptrapping av teknologiutvikling og implementering av løsninger for å redusere utslipp – samt å få frem løsninger for negative utslipp gjennom fjerning av CO2 fra atmosfæren. Og dette er ikke science fiction, men en ny industri som vil tvinge seg fram dersom verden skal nå Parismålene. Også debatten om det igjen skal åpnes for bruk av karbonkreditter fra utslippsreduserende prosjekter utenfor Europas grenser vil blusse opp igjen.
Utfordringen er formidabel. Men en utfordring er alltid også en mulighet, er det ikke sånn? Kan Europa vinne konkurransen om å bli det første klimanøytrale kontinentet? Ikke gjennom at industrien flagger ut til land med daffere klimapolitikk eller gunstigere støtteordninger, men gjennom å skape vekstvilkår for grønn industri i Europa.
Ikke bare pisk
Den gode nyheten er at kvotesystemet ikke bare er pisk, men også gulrot. Med CO2-prisene vi har sett de siste årene, genererer salg av klimakvoter enorme statlige inntekter som kanaliseres til klimatiltak og grønn innovasjon. Bare i 2022 sørget kvotesalg for svimlende 35,6 milliarder euro til medlemslandene og 3,2 milliarder euro til EUs innovasjonsfond. Norge tjente 2,6 milliarder kroner på kvotesalg i fjor. Til sammenligning er anlegget for elektrifisering av Melkøya estimert til 13,2 milliarder kroner. I årene fremover vil disse inntektene være helt avgjørende for å få fart på det grønne skiftet i Europa og i Norge – ikke minst som et bidrag til å matche summene som tilbys industrien gjennom USAs storstilte subsidiepakke.
