Artikkel skrevet av forvalter Philippe Sissener.
Med all oppmerksomheten og polariseringen som har medfulgt regjeringens skatteskjerpelser, har jeg savnet denne vinklingen på saken.
De aller fleste som bor i Norge er enige om at man skal bidra til fellesskapet. Skape og dele. Kall det gjerne dugnad. Man stiller opp på dugnader både for idrettsanlegg, skole og sameiet. Det går fint et par ganger i året, men dersom man blir bedt om å stille opp for mye, og for ofte, er det ikke unaturlig at man enten vil sluntre unna eller i verste fall flytte til et annet sted. Spesielt dersom arbeidet man nedlegger for fellesskapet ikke verdsettes av folk rundt seg.
Vi som samfunn burde også forholde oss til skatt på samme måte. De aller fleste av oss betaler vår skatt med glede. Spesielt når vi av ulike grunner kommer i kontakt med helsevesenet, enten det er barnefødsler eller akutt sykdom. Man får fantastisk oppfølging uten å betale en eneste krone. Selv mindre akutte operasjoner er gratis dersom man venter i køen. Gode skoler, sterkt subsidierte barnehager og en opplevd trygghet i form av at man kan stole både på politiet og rettssystemet er også noe man får tilbake for skattepengene sine. Altfor mange tar dette for gitt.
Inntil nylig har også politikerne tatt sine innbyggere for gitt. Skatter og avgifter har blitt økt sakte, men sikkert. Dette har i mange år ført til økte inntekter hos staten, men til slutt sier det stopp. Som økonom liker jeg best å forklare ting grafisk, og ingenting beskriver denne situasjonen bedre enn Laffer-kurven.
Arthur Laffer presenterte ideen i 1974 for den daværende amerikanske presidenten Gerald Ford. Inntil da trodde folk flest at økte skatter automatisk fører til økte inntekter for staten. Laffer argumenterte at dette stemte, men bare inntil et visst punkt. Dersom man øker skattetrykket ut over smertegrensen, vil folk begynne fraflytting eller unndragelse. Det er altså hit vi har kommet i Norge, langt forbi smertegrensen hvor statens inntekter optimaliseres. Ironisk nok vil statens skatteinntekter falle dersom skattetrykket økes ytterligere herfra.
Mange mennesker nådde smertepunktet og flyttet for flere år siden. Det som har skjedd i høst er derimot en akselererende fraflytting blant dem som bidrar mest til statskassen, både absolutt og relativt. Deres høye forbruk på varer og tjenester (moms), eiendomsskatt, formuesskatt, inntektsskatt, arbeidsgiveravgift, overskuddsskatt og ikke minst utbytteskatt har gitt statskassen vanvittig gode inntekter hvert eneste år.
De økte skattesatsene regjeringen har innført vil derfor sannsynligvis føre til vesentlig lavere totale skatteinntekter for staten når disse skatteyterne nå forsvinner.
I tillegg til de «superrike» vi leser om i avisen er det en underskog av formuende privatpersoner som enten har flyttet eller som er på vei til å flytte ut av landet. Bedriftene deres har ikke kapasitet til å betale utbytte på allerede hardt beskattet overskudd.
Dersom man ikke har sympati for «de rike» får man tenke litt på middelklassen også. Det er vel de som i utgangspunktet er motoren i samfunnet og samtidig de som blir relativt hardest rammet av alle skatteendringene. De med fast arbeid, et hus og en hytte som ikke har mulighet til å flytte. De som har jobbet, skattet og spart/investert husholdningens overskudd hele livet.
Når pensjonistlivet begynner og inntektene forsvinner blir det umulig å beholde hverken huset eller hytta de endelig har nedbetalt gjelden på. Eiendeler (les: allerede beskattede sparepenger) beskattes nå så hardt at mange ikke har mulighet til å beholde dem.
Hva om staten begynner å se på seg selv som en vanlig bedrift? Når man ikke klarer å øke inntektene ytterligere blir man tvunget til å se på kostnadene sine. Mindre byråkrati og ikke minst mindre sløsing av skattebetalernes penger vil ikke bare bidra til målet om økt arbeidsledighet, men også sørge for at kostnadene til den norske stat blir lavere. I tillegg kan staten senke skattenivået for å øke inntektene sine.
La oss håpe at de som må rydde opp etter syndefloden følger i Ronald Reagans fotspor og lar seg inspirere av Arthur Laffer. Det hadde ikke skadet om de så til Margaret Thatcher og slanket staten i samme slengen.
