For 15 år siden gikk daværende president Barack Obama på talerstolen:
– Ikke bare er det umulig å reversere globaliseringen. Forsøk på å gjøre det vil gjøre oss fattigere, sa han med overbevisning i stemmen. USA har lenge vært frihandelens største entusiast og har bygget sin sterke posisjon gjennom utstrakt internasjonal handel i flere hundre år.
Da globaliseringen for alvor skjøt fart, var det store forskjeller i lønns- og kostnadsnivå mellom landene i vesten og de fremstormende asiatiske økonomiene. Kina ble verdenssamfunnets fabrikk og startet sin egen industrielle revolusjon. Det var nesten ingen grenser for hva som ble flyttet ut til lavkostnadsland: produksjon, logistikk, finansfunksjoner, kundeservice og programvareutvikling for bare å nevne noe. Parolen om at dette gjør oss alle rikere, kunne sikkert forklares på makronivå, men den hadde en slagside.
I takt med at arbeidet ble flyttet fra USA, skjedde to ting: mange mennesker ble arbeidsledige, og lønningene i USA kom under press, spesielt for ufaglærte arbeidere. Klasseskillet økte. Så kom finanskrisen i 2008. Den endret spillereglene.
America First
Foran presidentvalget i 2016 reiste republikaneren Donald Trump land og strand rundt med parolen om å sette America First.
– Våre politikere har aggressivt promovert globaliseringen og flyttet våre jobber, vår velstand og fabrikker til Mexico og mange oversjøiske land. Globaliseringen har gjort den økonomiske elite, som gir sine bidrag til politikere, meget, meget velstående, tordnet Trump og tok et markant oppgjør med frihandelspolitikken. Han ble som kjent valgt og startet med å gå rett i strupen på Kina, tok et kraftig oppgjør med verdens handelsorganisasjon WTO og introduserte straffetoll på et stort antall handelspartnere.
Da demokraten Joe Biden ble valgt til president i 2020, skjedde det umiddelbart en oppmykning på forholdet til WTO, men mange elementer i Trumps handelspolitikk ble videreført. Sårbarheten grunnet stor avhengighet av en rekke andre land for varer og innsatsfaktorer ble for alvor synliggjort da pandemien stengte verden ned. USA og andre land sliter fortsatt med etterdønninger i form av fortsatte problemer i leveransekjeden.
Økt geopolitisk spenning har selvsagt ikke hjulpet. USAs harde linje mot Kina har fortsatt, og tonen har ikke blitt bedre etter den seneste tids nedskyting av en påstått spionballong over USA. Biden har også gjort det klart at USA skal gjøre seg mindre avhengig av land som eksempelvis Kina, Taiwan, Russland og Japan og har introdusert to nye lover (eller pakker om man vil) for å begrense avhengigheten.
Mangel på mikrochips
Den første handler om hvordan USA kan få sikkerhet på leveranser av mikrochips. Disse brukes stort sett i all elektronikk. De mest avanserte er de superkraftige mikrochipsene som brukes i prosessering av store data-analyser og kunstig intelligens. De brukes til selvkjørende biler, i superdatamaskiner, i medisinsk forskning og andre krevende prosesseringer. Det store spørsmålet er om det kan skaffes nok av disse til en stadig voksende etterspørsel. I 2022 opplevde produsenter over hele verden en mangel på mikrochips. Mange produksjonslinjer måtte stenge, i uker, kanskje måneder. I dag er vi alle helt avhengige av Taiwan. Med loven CHIPS and Science Actof 2022 investerer USA 250 milliarder dollar over fem år på å fremme microchip-produksjon, samt på forskning og utvikling. Målet er at USA skal bli en ledende nasjon på området. Hjelpepakkene inkluderer subsidier, skatterabatt, forskningsmidler, bedre tilgang på arbeidskraft og etablering av 20 utviklingssentre rundt om i USA.
Den andre pakken, InflationReductionAct (IRA), investerer 369 milliarder dollar i energisektoren, spesielt i grønn energi, batteriproduksjon og andre teknologier som skal redusere USAs avhengighet av Kina og andre mindre vennlige nasjoner. Kanskje er en mindre revolusjon på gang i USA? Over hele landet er det høy aktivitet og store investeringer i grønne prosjekter som vind- og solkraft, kjernekraft, karbonfangst og produksjon av grønt hydrogen, kraftig hjulpet på vei av skattepakken IRA. Og vi snakker ikke kun om amerikanske produsenter.
Skatteordningene er laget så lukrative at landet håper å lokke vestlige selskaper til USA for å bidra til omstillingen.
Mindre globalisering
Når USA nå bygger en struktur av hjemlige subsidier og hjelpepakker, så skjer det på bekostning av samhandel og globalisering. Det er langt mer enn handelspolitikk som motiverer administrasjonen til å iverksette disse tiltak. Forsyningssikkerhet og landets sikkerhet står sentralt i en politisk retning som støttes av både republikanere og demokrater. Ønsket om en langt mindre avhengighet av spesielt Kina, er sentralt. Litt Trump-aktig uttalte Biden nylig at det ikke er noen grunn til at vindmøllevinger ikke kan produseres i Pittsburgh snarere enn Beijing.
Kina har en solid markedsposisjon i dag, både på produksjon av komponenter som inngår i grønne løsninger og på tilgang til kritiske råstoffer. Ironisk nok er Biden derfor avhengig av Kina for å få ønsket effekt av IRA. På tilsvarende måte er USA veldig avhengige av Taiwan for produksjon av mikrochips som kreves for å elektrifisere transportbransjen og ta store skritt på området for kunstig intelligens.
Veksten hemmes
Når samhandelen mellom landene faller grunnet proteksjonistiske og geopolitiske tiltak, så hemmes verdensøkonomien. IMF påviser i sin Global Trade Alert at antall proteksjonistiske tiltak har økt markant de seneste årene. Financial Times henviser til estimater fra to respekterte analysebyråer som vurderer at den langsiktige effekten av tiltakene kan være to til 12 prosents reduksjon i verdens bruttonasjonalprodukt.
Her hadde Barack Obama helt rett. Hans påstand om at globaliseringen ikke kan reverseres, derimot, blir nå definitivt utfordret. Lite tyder på at USAs retning endres med det første. Vi er på vei inn i en ny proteksjonistisk verdensorden hvor silkehanskene er tatt av og hvor forholdet mellom USA og Kina blir stadig kaldere. Presidentvalget i 2024 vil neppe endre på dette. Verdensøkonomien blir en sikker taper.
Henrik Sommerfelt
CMC Markets
