Ved kjøp av finansielle instrumenter/produkter, har investeringsrådgiveren særskilte plikter overfor kunden vedrørende produktet og risikoen for tap, samt til å kartlegge kundens finansielle situasjon. Disse skjerpede pliktene/sikkerhetsmekanismene mot store og uhåndterlige tap ble innført etter finanskrisen i 2008–2009.
Verdipapirhandelloven og finansavtaleloven inneholder mange plikter som gir vern og beskyttelse for den uprofesjonelle part. Produktene er komplekse, og risikoen er ofte ikke lettfattelig. Det er også ofte et stort misforhold i kunnskap mellom kunden og foretaket.
Foretakene har gjerne en iver etter å markedsføre sine spare- og investeringsprodukter. Det er viktig at kunden beskyttes mot å foreta investeringer som kunden ikke forstår eller som ikke passer kundens økonomiske situasjon. Spørsmålet er hvor stor risiko man er villig til å ta og hvilken risiko man tåler.
Alle kunder skal klassifiseres/grupperes i henhold til deres kunnskap og profesjonalitet. Klassifiseringen har betydning for hvilket investorvern som gjelder. Hovedregelen er at alle privatpersoner anses som ikke-profesjonelle. Det gir det sterkeste investorvernet.
Foretakene er derfor ilagt en plikt til å innhente nødvendige opplysninger om kundens kunnskap og erfaring fra det aktuelle investeringsområdet eller produktet, kundens finansielle situasjon, investeringsmål, samt risikotoleransen og evnen til å bære tap.
Loven pålegger foretakene en plikt til å foreta en vurdering av egnethet og hensiktsmessighet. I dette ligger at foretaket skal vurdere om produktet egner seg for kunden. Produktet må passe med kundens kunnskap og erfaring, finansielle situasjon og investeringsmål, samt risikotoleransen og evnen til å bære tap.
Dersom produktet eller tjenesten som tilbys ikke anses hensiktsmessig for kunden, skal kunden advares om dette.
Forbrukere har krav på særlig vern i møte med profesjonelle aktører. Med forbruker menes en person som inngår en avtale med «et formål som hovedsakelig ligger utenfor personens forretnings- eller yrkesvirksomhet». Kravet er følgelig at formålet «hovedsakelig» gjelder personen privat. Forenklet sagt omfatter det alle investeringer gjort i privat regi.
Foretaket/rådgiveren skal gå langt i å beskytte kunden. Foretakets profesjonsansvar er strengt
Foretakene skal handle i samsvar med god forretningsskikk. De skal opptre ærlig, redelig og profesjonelt i tråd med kundens beste interesse. Følgende vil kunne innebære et brudd på denne plikten:
En rekke informasjonskrav gjelder før det ytes investortjenester. Kundeinformasjonen skal være balansert, klar og ikke villedende. Opplysningene skal gis i en forståelig form og på en slik måte at kunden har en «rimelig mulighet til å forstå» risikoen ved investeringen, for å kunne «være i stand til å fatte en informert investeringsbeslutning».
For at investeringsbeslutningen kan sies å være informert, må det være gitt en informasjon i en slik form og omfang at den aktuelle kunden har «rimelig mulighet» til å forstå risikoen.
Er produktet komplekst og risikopreget, er det for ikke-profesjonelle investorer et krav om at foretaket må forsikre seg om at kunden forstår innholdet i produktet/handelen. Det skal ikke gis misvisende eller feilaktige opplysninger om viktige forhold av betydning for investeringsbeslutningen.
Foretaket har en plikt til å gi løpende rapportering til kunden. Måten informasjonen gis på skal være tilpasset kompleksiteten til tjenestene som ytes.
Der det er mulig å gjennomføre en kundeordre på ulike måter, har foretaket dessuten en plikt til å velge den utførelsesmåten som gir best mulig resultat for kunden.
Foretaket/rådgiveren skal gå langt i å beskytte kunden. Foretakets profesjonsansvar er strengt. Brudd på reglene kan føre til at det foreligger erstatningsplikt overfor kunden, gjerne slik at kunden får dekket det tap som er inntrådt.
Kristian Bårseth
Advokat og partner i Dalan Advokatfirma
