Artikkel skrevet av kredittstrateg Thomas Eitzen i SEB.
La oss slå det fast med en gang, det hadde ikke vært bra hvis politikerne nektet å heve gjeldstaket, og slått USA konkurs. Men det er ikke bare positivt at man har funnet en løsning heller. Det mange ikke vet er at gjeldstaket (og bankkriser) har gitt heftig stimulans til finansmarkedene. Nå står USA fritt til å utstede enorme mengder statsgjeld, og dermed reverseres dette. Vi ser ut til å gå fra stimulans til innstramming.
Årsakssammenhengen mellom sentralbankhjelp (QE, i form av obligasjonskjøp) og aksjemarkedene er komplisert, men det er lett å lage grafer som viser at avkastning i det brede aksjemarkedet henger svært godt sammen med hvorvidt staten og sentralbankene inndrar eller tilfører likviditet i finansmarkedet.
Da sentralbankene oppdaget de hadde et inflasjonsproblem la de en plan for å stramme inn. Først renteøkninger, så reversering av obligasjonskjøpene (QT). Hvilket fører til mer obligasjoner i markedet og mindre reserver (les: penger) tilgjengelig. Renteøkningene er i stor grad gjennomført, men hvordan gikk det med innstrammingen av likviditet?
Her kommer slaget om gjeldstaket inn i bildet. Hemmeligheten ligger i hva den amerikanske staten har måttet gjøre i påvente av en avklaring rundt gjeldstaket. Staten, i likhet med alle andre, har en brukskonto. Som ligger hos sentralbanken. Kontoen fylles opp av skatteinntekter og opptak av lån, og tappes ned når man betaler lønn til statlig ansatte (og driver cruisevirksomhet med verdens største hangarskip). Forskjellen mellom oss og staten er at når pengene står hos på konto hos Fed er de ute av sirkulasjon, mens når dine innskudd hos en bank blir lånt ut igjen.
Penger på konto hos sentralbanken forsvinner fra økonomien, mens penger på vanlig bankkonti blir resirkulert. Essensen av dette er at jo mindre penger staten har på konto, jo mer penger er ute i økonomien. På grunn av gjeldstaket har staten har lånt inn mindre penger enn før, samtidig som de fremdeles har utgifter som må betales. Hvilket betyr at kontoen tappes og økonomien får stimulanse i form av likviditet. Legger vi til noen hundre milliarder dollar i ekstra likviditet i redningspakker til skakkjørte banker blir det fort mye penger i omløp.
Grafen viser hvordan USA det utviklingen i likviditet det halvåret. Økonomien har blitt kjørt med gass og brems samtidig. Man har forsøkt å stramme inn likviditeten ved å sende obligasjoner de kjøpte ut i markedene igjen (QT), men man har mer enn kompensert for dette ved å tappe sin egen brukskonto hos Fed. I tillegg kommer bankredningspakkene. Det som var en planlagt innstramming, ble en stimulansebonanza!
Nå skal USA låne penger igjen. Regnestykker viser at hele likviditetsstimulansen tilført under corona blir reversert i løpet av året. De første 5–6–700 milliarder dollarene i obligasjonsutstedelser kommer til å brukes til å fylle opp brukskontoen. I tillegg kommer QT. Hvor kommer pengene til dette fra? Jo, fra økonomien og banksystemet. Altså, mer obligasjoner og mindre penger i systemet. Til sammen blir en vesentlig innstramming. Hvilket, hvis historien gjentar seg, fører til reaksjoner i finansmarkedene.
Hvordan skal man unngå at dette blir trøbbel? Vel, det finnes minst en redningsplanke. Ender pengemarkedsfondene med å kjøpe vesentlig av gjelden som blir utstedt blir likviditetseffekten begrenset. Fondene har plassert store volumer på Reverse Repo Purchase (RRP) hos Fed. RRP er teknisk sett ikke en konto hos sentralbanken, men fungerer på samme måte.
Poenget er at penger på RRP er penger ute av sirkulasjon. Hvis fondene bruker penger fra RRP-«kontoen» ender vi opp med at penger som sto på konto hos sentralbanken fremdeles står på en (annen) konto hos sentralbanken. Og vi på utsiden slipper at staten tar netto penger ut av økonomien. La oss håpe at pengemarkedsfondene redder dagen for alle oss andre!
