Gjestekommentar: Bjarte M. Jonassen, partner i Deloitte
I høst ble nemlig et komplett nytt sett av rapporteringsstandarder publisert. Det europeiske rammeverket for bærekraftrapportering utgjør tolv rykende ferske standarder. De vil utvide rapporteringskravene vesentlig, i første omgang for store børsnoterte virksomheter, men treffer snart også flere.
Ny gullstandard
Det nye EU-direktivet om bærekraftrapportering (“Corporate Sustainability Reporting Directive”, CSRD) trådte i kraft 5. januar 2023. Det legges opp til at disse blir vedtatt i nasjonal lovgivning i løpet av 2024 slik at vi holder samme marsjfart som EU. De nye rapporteringskravene forventes å gjelde for de største noterte foretakene i Norge fra og med regnskapsåret 2024, med rapportering i 2025. Siden implementeringen skjer samtidig, er det ingen beste praksis å se hen til – her blir alle prøvekaniner første året. Og allerede året etter treffes også store ikke-børsnoterte foretak.
Økt rapportering synes ofte å være selve trylleformelen for å løse de fleste utfordringer man ser i næringslivet. Har man problemer med likestilling, lønnsforskjeller, sosial dumping, utslipp eller illojale skattetilpasninger? Bare å øke rapporteringskravene, så er problemene løst. Det er muligens riktig, men fordrer jo at man i tillegg til rapporteringen også faktisk gjør noe for å forbedre tingenes tilstand. Formålet bak reglene er selvsagt at interessenter skal fatte mer informerte beslutninger basert på standardisert og objektiv bærekraftinformasjon. På den måten skal kapital og ressurser finne veien til de gode foretakene og dermed bidra til det grønne skiftet.
En sentral del av direktivet er derfor ikke uventet innføringen av et sett standarder for bærekraftrapportering (European Sustainability Reporting Standards, ESRS), som blir den nye gullstandarden. Reglene har til hensikt å heve listen for bærekraftrapportering og sikre større åpenhet, sammenlignbarhet og pålitelighet. Historisk har man hatt mange frihetsgrader til å velge hvordan man rapporterer. Det har vært mulig å fremheve alle de positive sidene ved virksomheten, og heller tone ned de områdene man hadde dårligst samvittighet på. Slik sett har mange bærekraftrapporter blitt nærmest glansbildesamlinger der alt er i skjønneste orden. Det er det slutt på nå. Selv den dårligste samvittigheten skal frem i lyset.
Grønne skoger
ESRS består av tolv standarder for bærekraftrapportering. To av standardene (ESRS 1 og 2) er generelle og gjennomgripende og definerer generelle krav til rapporteringen og til noteopplysninger for alle foretak. Videre følger fem standarder på miljøområdet (ESRS E1–E5) som inkluderer tema som klima, forurensning, vann/sjø, biodiversitet/økosystem og ressursutnyttelse/sirkulærøkonomi. Deretter følger fire standarder på sosiale forhold (ESRS S1–S4) som omfatter temaer som egne ansatte, ansatte i verdikjeden, påvirkning i lokalsamfunnet og konsumenter/sluttbrukere. Når det gjelder eierstyring og selskapsledelse, er det kun én standard (ESRS G1) som går på hvordan foretaket styres og drives. Mens standardene over er sektoragnostiske, det vil at de gjelder for alle, ventes det i tillegg spesialstandarder som er bransjetilpassede og også egne standarder for mindre børsnoterte og unoterte virksomheter.
Det er lett å se at dette blir omfattende rapportering. Bare de tolv standardene som gjelder uavhengig av bransje teller 339 sider til sammen. I tillegg kommer appendiks og veiledninger. Legg til at standardene er på engelsk og med et språk som ikke nødvendigvis er selvforklarende, så ser man hvor det bærer hen. Og hvis noen lurte på det: Dette kommer selvsagt i tillegg til den finansielle rapporteringen man allerede har. Men ett lyspunkt er det jo. De fleste har heldigvis sluttet med å trykke opp årsrapportene på papir. Ellers ville det fort gått med en skog og to, når alle skal fortelle omverdenen hvor grønn man er blitt.
Hvem slukker lyset?
Med disse omfattende kravene er det lett å stille seg spørsmålet hvordan man i alle dager skal komme i mål med alt dette, i tillegg til den finansielle rapporteringen, i et hektisk årsoppgjør. Det kjedelige rådet er selvsagt at man må begynne tidlig, ha nødvendige ressurser, fordele ansvar og bruke gode rådgivere. Men enda viktigere er det at man velger seg ut det som faktisk er vesentlig for akkurat din virksomhet. Og her kommer standardene oss til unnsetning i form av en såkalt vesentlighetsanalyse (en dobbel faktisk). Den ser vi nærmere på i neste Kapital-utgave.
