<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Renteforvaltningens byggesteiner

Mens aksjeforvalterne lenge har blitt utfordret av indeksfond, har renteforvalterne levd et roligere liv. Det er det liten grunn til, all den tid også de fleste rentefond slås av markedsindeksene.

Publisert 14. mai 2024 kl. 11.42
Oppdatert 23. mai 2024 klokken 09.59
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 529 ord
Trym Riksen Gabler Privat

Gjestekommentar: Trym Riksen, leder Porteføljeforvaltning, Gabler 

Fra kalenderår til kalenderår ligger andelen aksjefond som slår markedsindeksene under 50 prosent. Over lengre observasjonsperioder enn ett år gjør aktive fondskostnader seg gjeldende. Derfor er det omtrent bare ett av ti aksjefond som over perioder på ti til 20 år slår markedet.

Samme mønster ses for rentefond. I USA er det bare ti til 20 prosent av de aktive rentefondene som har slått indeks de siste 15 årene, ifølge S&P.

Indeksforvaltning har kommet lengst på aksjesiden. Den globale veksten i passive rentefond er imidlertid høyere enn for passive aksjefond. Ifølge S&P har årsveksten i passive aksjefond vært omtrent 7,5 prosent siden 2010, mot ni prosent i passive rentefond. Renteforvalterens rolige liv vil over tid trues selv om det i Norge knapt finnes indeksalternativer på rentesiden.

Flere rimelige løsninger 

Selv om du ikke finner billige, passive indeksfond for renteplasseringer i dag, kan du likevel konstruere svært rimelige løsninger ved hjelp av enkle og billige byggeklosser. Oppskriften er enklere å se hvis vi dekomponerer avkastningen i renteplasseringer.

Det finnes to systematiske kilder til avkastning i rentefond. Den ene risikopremien i renteforvaltningen kalles durasjon, det vil si den kontantstrømvektede løpetiden på obligasjonene. Obligasjoner med lang løpetid har lengre durasjon, og durasjonen forteller hvor utsatt obligasjonskursen er for endring i rentenivået. Historisk har lengre obligasjoner gitt høyere avkastning enn kortere. 

Den andre risikopremien i en obligasjon er kredittkvaliteten – det vil si risikoen for at obligasjonen bryter løftet om å betale tilbake pengene. Mens statsobligasjoner i et land som Norge regnes som risikofrie – det vil si at kredittrisikoen er null – har foretaksobligasjoner en betydelig kredittrisiko.

I Norge får du kjøpt billig fondseksponering mot ren durasjonsrisiko uten kredittrisiko for 0,1 prosent i årlig forvaltningshonorar. Disse byggesteinene – basert på risikofrie norske statspapirer – tilbyr bare det ene verktøyet i renteforvalterens verktøykasse, nemlig durasjon. Hva med kredittverktøyet? Ifølge NBIM Discussion Note 02|2017, “Corporate bonds in a multi-asset portfolio”, kan man bruke aksjemarkedet for å få eksponering mot samme risikofaktor som kredittmarkedet tilbyr. Kredittrisiko og aksjerisiko er to sider av samme sak. Begge risikofaktorer er knyttet til foretakenes finansielle utvikling. Kredittrisiko er utvannet aksjerisiko.

Hvilken miks?

Når man innser at kredittrisiko kan replikeres gjennom aksjer, er det naturlig å reise følgende spørsmål: Hvilken miks av statsobligasjoner og aksjer oppfører seg som en obligasjonsinvestering med både durasjons- og kredittrisiko? Hvordan replikerer man for eksempel en høyrenteinvestering med statsobligasjoner og aksjer? 

Basert på nesten 50 års erfaring med høyrente i USA mener jeg det er en praktisk tommelfingerregel å se på risikoen i en høyrenteportefølje som om det var en portefølje med 50 prosent statsrentepapirer og 50 prosent aksjer. Figuren viser utviklingen i amerikansk høyrente siden 1978 og snittet av tre norske høyrentefond siden 2011 (grå linjer). I samme figur ser vi at høyrentereplikaene med halvparten i statsobligasjoner og halvparten i aksjer har holdt følge, og vel så det, med lavere kursvariasjoner (grå linjer). Den nyere norske erfaringen er lik den eldre amerikanske erfaringen.

Det årlige forvaltningshonoraret for en norsk høyrentereplika er 0,14 prosent. Det er langt under markedsprisen på norske obligasjonsfond generelt og norske høyrentefond spesielt. De tre høyrentefondene i figuren koster 0,6–0,8 prosent årlig – fire til seks ganger så mye som den billige replikaen. Ingenting, hverken i teorien eller i praksis, tilsier at folk flest over tid blir rikere av å velge det dyrere alternativet som renteforvalteren uten indekstilbud ønsker at du kjøper.