Innovasjon Norge holdt nylig sitt direktesendte TV-show «Innovasjonstalen 2025». Temaet i år var «Bygging pågår!»
Storslåtte vignetter introduserte fiktive, AI-genererte nyheter om hvordan verden ville sett ut uten norsk innovasjon. Burj Khalifa ville ha flasset maling i Dubai, og norske skoler ville vært invadert av kinesiske læringsapper. Næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) entret scenen med talekort fra partikontoret. Hun erklærte at det nå skulle bygges et fellesskapets dansegulv for næringslivet.
«Statsinnovasjon» er blitt en egen sjanger i Norge
Man kunne formelig høre lyden av norske gründere som snublet over kamerakablene mens de lette etter nødutgangen. For her skulle det danses etter Internasjonalen.
Det var et arrangement for de med partiboka i orden – hvor det ble servert metaforer så luftige at de må ha vært pumpet opp av nysatsinger på norsk hydrogen. Ambassadør Anniken Huitfeldt holdt et innlegg fra USA, like uinspirert som om hun hadde lest fra en utgått NOU-rapport. Håkon Haugli i Innovasjon Norge hadde tatt på seg hjelmen for å symbolisere risikoen på byggeplassen.
«Vi støtter banebrytende idéer – men har du husket å krysse av i de rette boksene?»
«Søknaden må begrenses til 500 tegn i hver boks og tilfredsstille seks vurderingskriterier.»
Og mens næringsministeren inviterte til å svinge seg på den statssubsidierte parketten, danser næringslivet ut av landet. I høyt tempo.
Resultatet er «innovasjon» som er trygg, bærekraftig, politisk korrekt, og totalt uinteressant
«Statsinnovasjon» er blitt en egen sjanger i Norge. Men vi trenger ikke mer «bygging pågår»-retorikk. Vi trenger at staten slutter å rive. For det er et stort paradoks at staten bruker milliarder på å subsidiere innovasjon, samtidig som skattesystemet straffer de som vil ta risiko å bygge selskaper med egne penger.
I Innovasjon Norges regime blir gründerne ikke lenger gründere. De blir konsulenter i statens eget opplegg, styrt av formularkrav, rapporteringer og milepælsutbetalinger. Resultatet er «innovasjon» som er trygg, bærekraftig, politisk korrekt, og totalt uinteressant. Prosjekter som tikker av i de rette boksene, men aldri truer noen eksisterende maktstrukturer, bidrar til noen paradigmeskifter eller forstyrrer etablerte modeller.
I dag har mang en suksessrik gründer og privat investor flyktet ut av landet. Det ligger i gründerens natur å søke bort fra urimelig beskatning og begrensende regimetenkning. Investorene som er igjen her hjemme sitter på gjerdet. De investerer ikke lenger i dette politisk uforutsigbare klimaet. Så nå må flere gründere forsøke seg på kanossagang i det offentlige virkemiddelapparatet for ydmykt å be om statlig støtte til sine nye og spennende innovasjonsprosjekter.
Det er en fornedrende prosess. For hva skjer når staten både definerer utfordringen, peker ut løsningen, og ber deg holde deg innenfor et gitt antall tegn i en rekke firkantede bokser før de vurderer søknaden? Da oppstår ikke innovasjon. Da oppstår Innovasjon Norge-drevet stagnasjon. De kunne like gjerne kalt organisasjonen for «Stagnasjon Norge».
Staten som premissgivende innovatør, der du må stå ydmykt med lua i hånda og gi bot i de rette boksene, fungerer ikke. Det er som å la regnskapsfører og revisor drive nyskapningen i virksomheten.
Innovasjon Norge sier de heier på gründere, men bare så lenge de ikke eier noe, ikke utfordrer regimet, ikke beveger seg for langt og ikke blir for rike. «Byggingen av landet pågår» – mens høyt beskattede gründere og investorer står utenfor sperringene.
Noen vil si: «Se på suksessene!» Og enkelte gründere vil hevde: «Jeg lyktes takket være Innovasjon Norge.»
Med 7,1 milliarder i lån, tilskudd og garantier, finner blind høne også korn. Tenk hva vi kunne utrettet her i landet med øynene åpne.
Morten Wiese
Daglig leder i Wiese Ventures
