Cecilie Mosli står bak en av årets største julefilmer

– Selv om jeg var voksen selv, og bygda vår var kjempestøttende, så jeg hvor vanskelig det ble for de unge å snakke om sorg med omverdenen, forklarer hun.

– Utenfor bygda krysset folk nesten gaten for å slippe å høre om det som fylte dem. De klarte ikke å ta imot sorgen deres. Og med boken til Maja og Lisa kjente jeg at her kunne vi gi mennesker – voksne så vel som barn – et vokabular til å tørre å snakke. For hvis vi ikke kan snakke om dem vi elsker som er gått bort, blir det som om de aldri har eksistert. Budskapet i Snøsøsteren er at du må romme sorgen. Du må ta den inn – du må leve med den.

På en bølge

Det var personlig nok også den gangen Mosli satte seg på Amerika-flyet. Sammen med kolleger som Eva Sørhaug og Anne Sewitsky fløy hun høyt på en bølge av ettertraktede norske regissørdamer. Dette var i kjølvannet av “Metoo”-kampanjen, og Hollywood bestrebet seg – iallfall offisielt – på å utjevne sine famøse kjønnsforskjeller.

Ikke at “Grey’s Anatomy” trengte noen ny programerklæring. Bak står den feministiske kreativsentralen Shondaland, anført av Chicagos store datter Shonda Rhimes. Blant de senere titlene hennes finner vi “How to Get Away with Murder”, “Bridgerton” og “Inventing Anna”.

You are never alone in Shondaland. It’s where all the badasses live, heter det sisterhood-suverent på selskapets nettsider.

– Jeg har tre kvinnelige helter: forfatterne Siri Hustvedt og Margaret Atwood – og Shonda. Hun var hele grunnen til at jeg dro, erklærer Mosli.

– Det første jeg fikk høre ved ankomst, var: “Velkommen skal du være. Vi trenger kvinnelige regissører. I Shondaland har vi nemlig bestemt at siden 51 prosent av verdens befolkning er kvinner, skal 51 prosent av regissørene våre være det.” Shonda er så modig, så klok. Hun har en klar agenda og utfordrer fordommer med historiene sine. På tidspunktet var kvinnerollene i “Grey’s Anatomy” bedre enn kvinnerollene i Skandinavia.

Da Mosli likevel trengte overtalelse, var det fordi de nevnte barna hennes var i skolepliktig alder. Og av samme grunn ble det med helikopterepisoden og én til i 2019-sesongen – foreløpig.

– Så lenge du kommer inn i det amerikanske seriesystemet, kan du egentlig jobbe så mye du vil. Imidlertid skjønte jeg at jeg måtte flytte familien dit hvis det skulle bli orden på ting, erkjenner Mosli med et hint av sukk.

– Og hvis vi skulle klare kostnadene med å leve trygt og praktisk i LA, måtte jeg ha jobbet non-stop, sånn at jeg knapt ville fått se familien. Og det føltes som en veldig dårlig løsning for alle parter å skulle flytte for ikke å sees.

Tradisjonskrig

Hun røper at betalingen kan bli bedre bak enn foran kamera på de store dramaføljetongene.

– Å være regissør er tross alt en mer omfattende jobb, påpeker hun.

– Skuespillere har kanskje en høyere dagsgasje, men er gjerne ferdige etter tre dager. Dessuten avhenger det naturligvis av i hvilken grad du “har et navn”, og hva du har å vise til. Og det er jo engang sånn at de fleste hovedrollene tilfaller menn. Tenk på alle krigsfilmene som lages i Norge – da sier det seg selv at gutta får flest jobber.

– Hva er status i USA, syv år etter “Metoo”?

– Jeg føler at utviklingen mot likestilling har stoppet litt opp. For det første er “hele verden” blitt anti-woke. I tillegg kommer det som er så vanskelig i kunst: Vi sier alltid at vi må ha den beste. Men hvem er det som velger hvem som er den beste? Og hvem er det som velger hvem som har den beste historien?

Mosli fekter retorisk med hendene.

– Den tradisjonelle historien handler om en mann som kjemper mot noe, og så vinner han. Det blir utradisjonelt bare idet du har med en kvinne – da blir det plutselig innovativt. Og selv om vi i det siste er blitt eksponert for flere kvinnedrevne prosjekter, så er de fortsatt mot normalen – normalen vi har hatt i tusen år. Uten en hvit mann i føringen blir det liksom kontroversielt.

Hva skjedde?

Ikke for det, Mosli har òg fått en smak av Drømmefabrikken som skuespiller. Allerede i 2017 medvirket hun i Tommy Wirkolas sci-fi-thriller What Happened to Monday. Dermed fikk hun bryne seg mot internasjonale størrelser som Noomi Rapace, Glenn Close og Willem Dafoe.

– Det var bare en bitteliten rolle, understreker hun.

– Jeg var med fordi Tommy og jeg hadde jobbet sammen tidligere og har kjempegod kjemi. Han er en veldig lojal type som jeg elsker å jobbe med. Innspillingen foregikk i Romania, så da var vi en hel gjeng nordlendinger som reiste nedover.

Hun ler.

– Jeg har aldri vært så nervøs i hele mitt liv. Det foregikk på engelsk, settet var utrolig digert, og det var så mange som så på. Jeg måtte igjennom alt fra uttale- til stunttrening, fordi det var stunt involvert. Men først og fremst var det utrolig gøy å se Tommy i sentrum for det hele. Dette var før jeg selv hadde fått prøve meg i Hollywood-rammer.

Mosli har videreført det lojale sporet ved å bruke venner og kjente fra Troms som statister i Snøsøsteren. Og hun flørter ennå med de Hollywood-rammene, i den forstand at oppdragsgiver er Netflix. Riktignok skred hun til oppgaven med skrekkblandet fryd, vedgår hun, og ikke bare fordi strømmepremiere betyr at hun går glipp av kinolerretet.

– Jeg hadde selvfølgelig hørt mye rart om sånne digre selskaper – men følte jeg fikk det motbevist, sier Mosli.

– Netflix Nordic-folkene er blant de beste bestillerne jeg har vært borti. Når de bestemmer seg, så er de på ditt lag. Og de er særdeles kompetente, og har kommet med enormt nyttige tilbakemeldinger, samtidig som jeg har fått veldig tillit. Tilnærmingen er tilsynelatende: “Vi tenker sånn og slik. Men vi stoler på det du gjør.”

Neste akt

Imens pryder “Grey’s Anatomy”, inne i sin 21. sesong, atter buss-skur og reklameboards i Oslo. Mosli legger ikke skjul på at hun kaster et og annet lengselsfylt blikk i retning dem.

– Jeg blir varm om hjertet og stolt. Jeg blir glad for at serien finnes, fordi det var en stor opplevelse å få være med og regissere, sier hun.

– Shonda & Co. har et budskap i hver episode – enda viktigere gitt den politiske situasjonen der borte. De reiser problemstillinger og issues folk møter, enten det gjelder politikk, økonomi, helseforsikring, kvinne- eller LGBTQ-vinklinger. Da synes jeg selvsagt det er stas at den ruller videre.

– Nå som barna dine er eldre, ligger alt til rette for comeback?

– Vel, det vil bli lettere for meg å si ja til utenlandske prosjekter. Det betyr ikke at de trenger å skje i USA. Ærlig talt frister det ikke voldsomt å dra dit akkurat for øyeblikket. Jeg nevnte Margaret Atwood – i flere stater er bøkene hennes blitt forbudt. Og hvis det skal innføres sensur i landet, så blir det vanskelig å være kunstner.

Om det skulle herske tvil: Mosli har tenkt å forbli kunstner.

– Jeg har definitivt historier jeg har lyst til å fortelle. Og det er noe med å bli voksen og skjønne at du ikke har ubegrenset med tid. Hvert regiprosjekt tar så mange år å utvikle at jeg må være hyperfokusert på ting jeg føler er viktige å belyse. Ikke minst er det viktig for meg å tilby nye og friske perspektiver, noe som kan være vanskelig å finne finansiering til. Jeg vil ikke gjenfortelle historier.

– Og enn så lenge er slutten i Snøsøsteren hollywoodsk nok?

– Ha, den finnes ikke hollywoodsk!

Hun protesterer lattermildt, skjønt spesialeffektene rår når radarparet Julian og Hedvig må ta farvel.

– Vi tenkte bare at vi skulle være så ambisiøse vi kunne innenfor budsjett, siden vi visste at sluttsekvensen måtte bli magisk, sier Mosli.

– Den er ikke tatt fra boken. Den er hentet fra en gammel myte, om at du blir en del av Nordlyset hvis du vinker til det. Vi syntes det var morsomt å bruke noe som de aller fleste i Nord-Norge kjenner til. Da kunne vi ta det hjem.