I EU-EØS området fins en rekke ulike bransjer som slipper ut store mengder med karbondioksyd. For eksempel sementproduksjonsanlegg,
og avfallsforbrenningsanlegg.

Ingen tvil om at det må gjøres noe med disse store utslippene. Da burde det naturlige være at mange går sammen om å løse dette. Det
blir feil å gi enkelte byrden. Og særlig hvis det ikke er noe kommersielt i det.

De bransjene som slipper ut mye, bør stilles i utsikt at de risikerer å bli pålagt utslippsavgifter fremover, om de ikke er med å spleier på
fremtidsrettede klimagassutslipps bekjempningstiltak. De får rett og slett ikke lov til å forurense vår felles atmosfære, om de ikke er med
på dette. Da må storsamfunnet (her EU-EØS området) begjære og gjennomføre stengning av fabrikkanlegg.

For Norge å kunne stille deponi og deponisystemer (eller kall det lagringssystemer), er fint. Det koster Norge litt å rigge til. Hvilket Norge
burde kunne ta litt løpende betaling for å motta karbondioksydfangst til.

Det er jo på en sånn måte EU og EØS bør jobbe med disse tingene i fellesskap på.

Stortinget kan ikke drive julenissevirksomhet med norske skattebetaleres penger i flere titalls milliarder kroners klassen, overfor hhv. et
stort tysk sementkonsern Heidelberg Cement med en av sine mange avdelinger i Brevik, og et stort finsk energikonsern Fortum med
bl.a. avfallsforbrenningsanlegg på Klementsrud i Oslo.

Neppe kan Norge tjene penger på noe teknologi her heller. Eller industrifremstilling av elementene som inngår i karbonfangstanlegget.
Dette vil billige produksjonsland raskt kunne produsere mye billigere, straks det blir påvist at fangsanlegget virkelig virker skikkelig.
Og dette til en akseptabel kostnad.