Debattinnlegg av Halfdan Carstens i BT 17.okt 2021:

Overskrift:
Nok en gang kan det vise seg at vi har skutt gullfuglen
Norge kan bli verdensledende på dypt vann.

Da oljeindustrien kom til Norge, ble utviklingen drevet av de internasjonale oljeselskapene. Historien om hvordan for eksempel Phillips Petroleum ønsket å erverve rettigheter til hele den norske sektoren av Nordsjøen er velkjent.

Bakteppet var selvsagt at det var oljeselskapene som hadde kunnskap og kompetanse, mens myndighetene i all hovedsak var uvitende om hvordan oljeindustrien opererte.

Når letingen etter mineraler i dyphavet er i ferd med å ta steget ut i Norskehavet, 60 år senere, er situasjonen snudd helt på hodet.

Nå er det myndighetene som har initiativet, og industrien griper muligheten. Driveren er det sterkt økende behovet for kritiske metaller som det grønne skiftet bidrar til – batterier, vindmøller, solceller og strømnettet.

Dette kan bli Norges nye skattkammer. Nå begynner slaget om gruvedrift på dypet
Dette kan delvis bli ivaretatt ved økt grad av resirkulering, eller gjennom fortsatt utvinning fra eksisterende eller nye landbaserte gruver, men mange hevder dette ikke er nok. Den fremtidige etterspørselen av metaller må suppleres gjennom utvinning av dyphavsmineraler.

At etterspørselen vil øke, har det internasjonale energibyrået IEA vist. Bare de siste ti årene har for eksempel metallbruken pr. energienhet steget med 50 prosent som følge av økningen i bruk av fornybar energi.

Videre har IEA demonstrert at elektrisitet fra havvind krever mer enn ti ganger så mye metaller som elektrisitet fra gass pr. energienhet, og kobberbruken er cirka åtte ganger større. Etterspørselen av verdens sink-ressurser har også økt kraftig. Det skyldes at elektrisitet som lages fra gass og kull ikke krever sink i det hele tatt, mens sink utgjør halvparten av metallforbruket for vindturbiner.

Utbygging av havvind vil kreve store mengder mineraler pr. energienhet.
IEA illustrerer altså at verden ikke kan ta lett på metalletterspørselen som følge av det raskt økende kravet om fornybar energi. Det er her Norge kommer inn. Nok en gang kan det vise seg at vi har skutt gullfuglen og sitter på ressurser som er interessante for hele verden.

Flere forskningstokt i Norskehavet har vist at det finnes forekomster med kritiske metaller på dypt vann. På midthavsryggen mellom Norge og Grønland kan det ligge mineraler med bly, sink, kobber, gull og sølv, mens det på store, undersjøiske fjell (utdødde vulkaner) kan ligge mineraler med mangan og jern, og mindre mengder andre metaller, herunder sjeldne jordarter (REE).

Men det gjenstår å vise at forekomstene inneholder så mye metaller at de kan være lønnsomme å hente opp, og det er her norsk oljeteknologi i første omgang vil gjøre seg gjeldende. Det kommer oss til gode at norske serviceselskaper opp gjennom årene har satt flere «verdensrekorder» i utviklingen av teknologi for utvinning og produksjon av olje og gass.

Erfaringen fra norsk sokkel er – bokstavelig talt – gull verdt. Derfor har flere norske teknologiselskaper meldt seg på i konkurransen om å være med inn i en ny industri som gjennom de neste 10 til 20 årene kan bli svært stor.

Kunnskapen og erfaringene fra norsk sokkel kan bli et springbrett, og vi kan ta en ledende rolle i å utvikle teknologi for å hente opp metaller som er kritiske for omstillingen til grønn energi.

«Erfaringen fra norsk sokkel er – bokstavelig talt – gull verdt», skriver Halfdan Carstens.
Samtidig vet vi at det i dag er en helt annen oppmerksomhet rundt havmiljøet enn da oljevirksomheten inntok Norge. Derfor opplever vi at alle teknologiselskapene som involverer seg tar miljøutfordringene på alvor.

Like fullt er det helt nødvendig at miljøvernorganisasjonene engasjerer seg, og spesielt WWF har gått bredt ut og bedt om et moratorium hvor leting og utvinning settes på vent inntil det er bevist at slike inngrep kan skje uten tap av dyreliv, leveområder og naturens egne funksjoner.

Norge vedtok i 2019 havbunnsmineralloven, og den pågående konsekvensutredningen sørger for at interesserte parter og myndigheter involverer seg tidlig for å sikre at den dekker forhold som er relevante for spørsmålet om åpning for virksomhet i Norskehavet. Ikke minst gjelder dette mulige konsekvenser for miljøet på bunnen av dyphavet og i vannmassene over.

I diskusjonen om Norge fortsatt skal lete etter og produsere olje og gass, er det oppmuntrende å registrere at vi gjennom 60 år har lagt grunnlaget for å bli en ledende, global aktør i en industri som i dag bare står i startblokken.