<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Er bryggen virkelig ulovlig?

Dagens strenge strandsoneforvaltning skal ikke prege forvaltningens vurdering av lovligheten knyttet til eldre tiltak, skriver Olav Pedersen og Ingrid Sævold Moe i Harris Advokatfirma.

    Publisert 24. feb. 2023 kl. 14.18
    Lesetid: 3 minutter
    Artikkellengde er 664 ord
    FORSKJELLIGE RUTINER: Å stadfeste ulovlighet krever nødvendig innsikt i hvordan saksbehandlingsrutinene var på etableringstidspunktet for bryggen, skriver artikkelforfatterne. Her fra Lofoten. Illustrasjonsfoto: Dreamstime

    Dagens strenge strandsonepolitikk har satt fart på Kommune-Norges håndheving av ulovligheter i strandsonen. Hordaland tingrett har nylig avsagt to viktige dommer som begge tar stilling til spørsmålet om Statsforvalterens vedtak om å opprettholde pålegg om riving av brygger etablert i Bergen for henholdsvis 40 og 50 år siden var gyldig.

    Brygger krevde imidlertid ikke offentlig godkjenning frem til 1997
    Olav Pedersen. Foto: Harris Advokatfirma
    Ingrid Sævold Moe. Foto: Harris Advokatfirma

    Sakene ble begge avgjort på spørsmålet om forvaltningen hadde bevist at bryggene var ulovlig etablert. Retten kom i begge sakene til at forvaltningen ikke hadde bevist at bryggene ble bygget ulovlig – dette til tross for at kommunen, Statsforvalteren og departementet hadde kommet til motsatt resultat.

    Å stadfeste ulovlighet krever nødvendig innsikt i hvordan saksbehandlingsrutinene var på etableringstidspunktet for bryggen, og ikke minst et bevisst forhold til arkiveringspraksis og hva som finnes og ikke finnes i arkivet. Forutsetningen for å kunne tillegge byggesaksarkivet negativ troverdighet i vurderingen av om et tiltak er ulovlig, er at det var gode arkiveringsrutiner på denne tiden. Arkivloven trådte først i kraft i 1999, og før dette tidspunktet var det uklart hvilke dokumenter som var arkivverdige. Arkiv- og saksbehandlingsrutiner kunne være forskjellig fra kommune til kommune og forskjellig innad i de ulike kommunene.

    Selv om det i dag er naturlig å anta at viktige dokumenter som beviser lovligheten av et tiltak selvsagt finnes i arkivet, er det ikke nødvendigvis slik. En slik påstand forutsetter at forvaltningen 50 år tilbake anså dokumentasjonen som arkivverdig.

    Et søknadspliktig tiltak, for eksempel et bolighus som krevde offentlig godkjenning, finnes som hovedregel i arkivet.

    Brygger krevde imidlertid ikke offentlig godkjenning frem til 1997. Før dette tidspunktet var det kun et krav om å sende inn melding til kommunen – enkelte brygger var heller ikke meldepliktige. Ettersom meldinger ikke krevde positivt vedtak, eller med andre ord en godkjenning, var bygningsmyndighetenes oppgave for denne sakstypen å føre kontroll av dokumentasjonen som ble gitt til bygningsmyndighetene. I Bergen kommune ble meldingssakene deretter lagret i en samlemappe og etter hvert kastet. Dette var kanskje ikke unikt for Bergen?

    Hordaland tingrett kom i begge de aktuelle sakene derfor til at mangel på byggemelding i arkivet ikke kan tillegges avgjørende betydning i bevisvurderingen knyttet til bryggens lovlighet. Det er forvaltningen som har bevisbyrden for om byggemelding ble sendt. Usikkerhet knyttet til hva som er blitt arkivert må forvaltningen bære risikoen for, ifølge Hordaland tingrett. Retten fremhever også at «Når retten her skal foreta en bevisvurdering rundt hva som ble gjort i kommunen 50 år tilbake i tid, mener retten det bør utvises varsomhet med å legge for mye vekt på en tolkning av dagjeldende lov, ut fra dagens forståelse av hvordan saksbehandlingen burde vært.»

    Dommene er ikke rettskraftige, men belyser sentrale temaer som forvaltningen i alle tilfeller må ha kontroll på før det igangsettes en tilsynssak.

    Når kommunene har en lovfestet plikt til å forfølge overtredelser etter plan- og bygningsloven, er det helt avgjørende at forvaltningsorganet ikke kommer skjevt ut fra hoppkanten. Med dette menes at kommunene har ansvar for å sannsynliggjøre at det foreligger en «overtredelse», før det kan gis pålegg om riving. Her er den institusjonelle hukommelsen i den enkelte kommune – både knyttet til forvaltningshistorisk saksbehandling og arkivrutiner – avgjørende. Dagens strenge strandsoneforvaltning kan og skal ikke prege forvaltningens vurdering av lovligheten knyttet til de eldre tiltakene.

    Olav Pedersen

    Advokat og ledende partner i Harris Advokatfirma

    Ingrid Sævold Moe

    Advokat og partner i Harris Advokatfirma