Det har i den senere tid vært fokus på høye sakskostnader i forbindelse med gjennomføringen av større, kommersielle tvister. Senest oppslag i Finansavisen den 28. mars, hvor det fremgår at saksøker ble tilkjent 6,9 millioner kroner – mens rettssaken kostet 111 millioner kroner. Dette er ikke bærekraftig.
En av grunnpilarene for et velfungerende forretningsliv er at man har etablert et godt system for tvisteløsning. Det kjennetegnes ved at aktørene har tilgang til, og tillit til, domstolene. Videre må tvister forutsettes å kunne avgjøres innen rimelig tid og til en fornuftig pris.
Undertegnede har siden 2005 arbeidet med kommersiell tvisteløsning. Jeg var som ung fullmektig heldig å få være med i advokatteam som håndterte store tvistesaker. Som mer erfaren advokat har jeg selv ledet team på flere advokater i forbindelse med store og omfattende kommersielle tvister. Min oppfatning har gjennomgående vært at det norske miljøet for tvisteløsning har vært velfungerende. Aktørene har fått løst sine tvister på en tillitvekkende måte, innenfor en rimelig tidshorisont og til en fornuftig pris målt opp mot tvistegjenstandens verdi. Dessverre har jeg i senere tid sett en urovekkende utvikling.
Saken nevnt ovenfor er ett av flere eksempler fra det seneste året hvor de samlede sakskostnadene ikke står i forhold til tvistegjenstandens verdi. Dette er ikke bærekraftig. Hvis trenden fortsetter, risikerer advokatbransjen å gjøre seg irrelevant som viktige bidragsytere til et velfungerende system for tvisteløsning.
Det vi imidlertid har sett er at timeforbruket – i enkelte sammenhenger – fremstår som uforklarlig eller uforholdsmessig høyt
Advokaters salær knyttet til tvistehåndtering består av to faktorer: Timepris og antall timer. Mange vil mene at vi advokater har en høy timepris. Advokaters timepris har over tid vært i det øvre sjiktet i rådgivningsbransjen, og min vurdering er at det ikke er her skoen trykker mest. Det vi imidlertid har sett er at timeforbruket – i enkelte sammenhenger – fremstår som uforklarlig eller uforholdsmessig høyt.
Det er ikke noe nytt at det etableres advokatteam med flere advokater ved gjennomføring av store kommersielle tvister. Den tidligere praksisen har imidlertid vært at det advokatteamet som etableres i forbindelse med oppstarten av en sak, følger saken fra start til mål og har en rolle i forbindelse med gjennomføringen av hovedforhandlingen.
Det vi nå ser flere og flere eksempler på er at sakskostnadsoppgavene inneholder betydelig omfang av timer nedlagt av advokater som ikke har hatt en rolle i forbindelse med hovedforhandlingen. På et overordnet nivå fremstår dette som lite effektiv ressursbruk. Advokatene som skal presentere saken i retten må selv lære seg saken og kjenne sakens dokumenter. Det er derfor en begrenset nytteverdi av at fire eller fem advokater, som ikke har en rolle under hovedforhandlingen, har satt seg grundig inn i alle sakens dokumenter og problemstillinger.
Min frykt er at advokatbransjen er i ferd med å gjøre det samme i forbindelse med kommersielle tvister som bransjen i sin tid gjorde i forbindelse med utarbeidelsen av due diligence («DD»)-rapporter. Da jeg startet som advokatfullmektig, var utarbeidelsen av DD-rapporter en av advokatbransjens største melkekuer. Unge advokater med liten erfaring ble satt til å gjennomgå alt som fantes av selskapsmateriell, og advokatfirmaene fakturerte en høy timepris for all tid som ble nedlagt. Markedet forsto etter hvert at kostnaden til dette arbeidet ikke sto i sammenheng med nytteverdien, og man fant andre og mer effektive løsninger for å vurdere de selskaper som var for salg.
På tilsvarende måte vil kommersielle aktører finne andre måter å løse sine tvister på dersom advokatbransjen ikke får kontroll på kostnadene.
Aron Solheim
Advokat og ledende partner i Advokatfirmaet Glittertind
