<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Den «tvilsomme» fakturamottakeren

Skattedirektoratet har i en nylig publisert prinsipputtalelse definert hva som er korrekt angivelse av kjøper i faktura. Uttalelsen er også en viktig påminnelse om de formelle og materielle vilkårene for merverdiavgiftsfradrag.

    Publisert 3. juni 2023 kl. 07.30
    Oppdatert 3. juni 2023 klokken 07.31
    Lesetid: 4 minutter
    Artikkellengde er 931 ord
    KONTROLL: Det følger av bokføringsforskriften § 5-1-1 «Salgsdokumentets innhold» at dokumentasjon av salg av varer og tjenester blant annet skal inneholde angivelse av partene og ytelsens art og omfang. (c) Komkrittor | Dreamstime.com

    Av: Advokat Helene Aasland, Bing Hodneland advokatselskap i Bing Hodneland advokatselskap DA.

    Konkret gjaldt saken en arbeidsgiver som ønsket å tilby seg å dekke ansattes kostnader til juridisk bistand i forbindelse med nedbemanningsprosesser. Rettslig gjaldt prinsipputtalelsen spørsmålet om selgeren har adgang- etter bokføringsreglene - til å utstede salgsdokument til et subjekt (arbeidsgiver) når tjenesten ytes til et annet subjekt (arbeidstaker). Videre om hvorvidt, og eventuelt på hvilke vilkår, arbeidsgiver kan få fradrag for inngående merverdiavgift når tjenesten faktisk ytes til arbeidstaker.

    Selv om problemstillingen konkret gjaldt arbeidsgiver/arbeidstaker er den likevel aktuell for alle situasjoner der det ikke er full overensstemmelse mellom hvem som er formell fakturamottaker og hvem som faktisk benytter anskaffelsen.

    Advokat Helene Aasland, Bing Hodneland advokatselskap DA Foto: Selskapet

    Skattedirektoratet konkluderer med at arbeidsgiver – ikke arbeidstaker - er korrekt fakturamottaker etter bokføringsreglene når det er arbeidsgiver som har inngått avtalen med selger. Skattedirektoratet presiserer likevel at spørsmålet om merverdiavgiftsfradrag forutsetter andre vurderinger, og tar ikke konkret stilling til spørsmålet om fradragsrett.

    Hvem skal angis som kjøper etter bokføringsreglene?

    Det følger av bokføringsforskriften § 5-1-1 «Salgsdokumentets innhold» at dokumentasjon av salg av varer og tjenester blant annet skal inneholde angivelse av partene og ytelsens art og omfang. I forskriftens § 5-1-2 første ledd «Angivelse av partene», fremgår det at angivelse av kjøper skal inneholde kjøpers navn, og adresse eller organisasjonsnummer.

    Loven er imidlertid taus om hvem det er som skal angis som kjøper.

    I prinsipputtalelsen, viser Skattedirektoratet til en uttalelse fra 5. januar 2022 som bl.a. omhandler hvem som skal inn i kunde- og leverandørspesifikasjonen i henhold til bokføringsforskriften § 3-1 nr 3 og 4. I nevnte uttalelse gjengis omtalen i NOU 2016:27 Ny lovgivning om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering II, pkt. 5.1.2. Her fremgår det at "Kunden vil være personen eller foretaket den rapporteringspliktige har inngått avtale med om å yte sine tjenester til, eller handler med."

    Med støtte i den nevnte uttalelsen fastslår Skattedirektoratet at den avtalen som er inngått om levering av varer og tjenester er sentral for hvem som skal angis som kjøper i salgsdokumentet. Videre uttaler Skattedirektoratet at det normalt er av underordnet betydning hvem som rent faktisk benytter seg av varene eller tjenestene. Det sistnevnte må forstås å relatere seg til sakens bokføringsrettslige side, og ikke den merverdiavgiftsrettslige side.

    Korrekt kjøper i faktura er likevel ikke tilstrekkelig for mva-fradrag

    Skattedirektoratet presiserer at når det gjelder spørsmålet om fradragsrett for inngående merverdiavgift, krever dette andre vurderinger enn hvem som skal angis som kjøper i salgsdokumentet.

    For at det skal foreligge fradragsrett for inngående merverdiavgift må både formelle vilkår (korrekt salgsdokument) og materielle vilkår være oppfylt. Det materielle vilkåret er at anskaffelsen må være til bruk i kjøperens avgiftspliktige virksomhet, jf. hovedregelen i merverdiavgiftsloven § 8-1. Hvorvidt det foreligger fradragsrett må derfor vurderes konkret for hver enkelt anskaffelse.

    Skattedirektoratet tar imidlertid ikke stilling til spørsmålet om fradragsrett for merverdiavgift i prinsipputtalelsen, men nøyer seg med å gi noen generelle kommentarer om de formelle kravene. Blant annet uttales at ytelsens art og omfang være klart beskrevet i salgsdokumentet, eller et avtaledokument, rapport eller lignende som salgsdokumentet henviser til.

    Viderefakturering i konsern

    Etter vårt syn er uttalelsen ikke banebrytende, men likevel en viktig påminnelse om et evigaktuelt tema. I denne sammenheng vil vi også minne om at viderefakturering i konsern i noen tilfeller kan medføre at hverken den fakturaen er stilet til eller den som skal dekke kostnaden i siste instans har fradragsrett for inngående merverdiavgift.

    En typisk situasjon er at et morselskap påtar seg å være fakturamottaker for inngående fakturaer i konsernet, mens det er et annet selskap i konsernet, f.eks. et driftsselskap, som er den reelle kjøperen som skal benytte tjenestene i sin avgiftspliktige virksomhet. Bakgrunnen kan eksempelvis være at man oppnår rabatterte innkjøpsavtaler ved å samle alle innkjøp i konsernet i ett av konsernets selskaper.

    I dette tilfellet vil normalt ikke fakturamottakeren (morselskapet) ha fradragsrett da det materielle vilkåret om «til bruk» i egen avgiftspliktige virksomhet ikke er oppfylt. Videre vil ikke driftsselskapet, som er den reelle kjøperen og som skal bruke tjenesten i egen avgiftspliktige virksomhet, oppfylle de formelle vilkårene ettersom fakturaen er stilet til morselskapet.

    Situasjonen kan ikke repareres ved såkalt viderefakturering fra morselskapet til driftsselskapet uten at morselskapet gjør et markedsmessig påslag. Påslag vil være et fordyrende element.Faktura er et salgsdokument, og skal kun brukes ved nettopp salg av varer eller tjenester. Dersom viderefaktureringen er en ren kostnadsforflytning, er det ikke faktura som skal benyttes, men en betalingsanmodning.Dersom morselskapet ikke gjør påslag, vil denne delen av morselskapets virksomhet ikke oppfylle vilkårene for næringsvirksomhet. Det skyldes at aktiviteten ikke er egnet til å oppnå økonomisk overskudd.I så faller morselskapet ikke i posisjon til å fradragsføre den inngående avgiften.

    For innkjøp av visse typer tjenester må man dessuten være litt ekstra oppmerksom dersom et selskap planlegger å viderefakturere til andre selskaper. Særlig gjelder dette dersom viderefaktureringen skjer til et selskap utenfor konsernet. Et eksempel er viderefakturering av entreprisetjenester. Ved denne type tjenester er det nemlig ikke uvanlig at byggherren mener at entreprisetjenestene har mangler, er levert i strid med fremdriftsplan osv. Overfor entreprenøren er det det første selskapet som er byggherre og eventuelt har rett til å fremme mangelsinnsigelser mot entreprenøren. Det selskap som til syvende og sist benytter entreprisetjenesten kan ikke rette krav direkte mot entreprenøren. Her bør man utarbeide særskilte avtaler som regulerer og klargjør slike situasjoner.

    Artikkelen er skrevet av advokat Helene Aasland, Bing Hodneland advokatselskap DA.