<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Er bryggene lovlige?

Oslo og flere andre kommuner har igangsatt en systematisk kartlegging av ulovlige byggetiltak langs kysten.

    Publisert 2. des. 2023 kl. 07.45
    Oppdatert 2. des. 2023 klokken 07.46
    Lesetid: 5 minutter
    Artikkellengde er 1169 ord
    STRANDSONE: Her på Hjellestad, like ved Flesland, kom tingretten til at bryggene ikke var ulovlig oppført, og at forvaltningens vedtak om riving var ulovlig. Foto: Stein Ove Haugen

    Ulovlige tiltak i strandsonen kan kreves fjernet, og eiere kan ilegges tvangsmulkt og dagbøter. 

    Hvordan konstateres ulovlighet, og hva kan man gjøre om kommunen varsler at bryggen din er ulovlig?

    Kommuner på ulovlighetsjakt

    Helt siden 1954 har det vært restriksjoner på bygging i strandsonen i Norge. Men de tidlige reglene var ikke særlig strenge sammenlignet med dagens regler. Ved bruk av satellittbilder/ flyfoto har kommunene med årene skaffet seg god oversikt over utbygginger.

    Kommunene er gjennom plan- og bygningsloven pålagt å følge opp ulovligheter. Oslo har nå varslet systematisk ulovlighetsoppfølging på Bygdøy. Andre kommuner følger etter. Spesielt fokus har brygger og gjerder i sjøkanten.

    Der kommunen avdekker ulovlighetervil kommunen sende et varseltil grunneier med krav om å rette forholdet. Ofte betyr dette pålegg om fjerning. Men hvorvidt tiltaket er ulovlig og om det må fjernes, må vurderes med grunnlag i regelverket som gjaldt på oppføringstidspunktet. Dette reiseren rekke bevismessige og juridiske problemstillinger.

    Strengere regelverk

    Regelverket rundt byggetiltak langs strandsonen har blitt mer restriktive de siste tiårene. Frem til 1965 var det stort sett lovlig å oppføre brygger uten spesiell tillatelse. For tettbygde strøk var dette regelen også lenge etter 1965.

    Fra 1965 var oppføring av brygge i tettbygd strøk eller regulert strøk et meldepliktig tiltak. Avklaringen bygger på kommunaldepartementet tolkningsuttalelse datert 15.01.21, der departementet konkluderte med at «andre varige konstruksjoner»var meldepliktig jf. bygningsloven av 1965. Dette innebærer i praksis at de aller flestebryggeanlegg måtte byggemeldes.

    STRANDSONE: Her på Fornebu og Munkebakken er alt i skjønneste orden. Foto: NTB Scanpix

    Det er særlig disse sakene hvor det var meldeplikt, men ikke søknadsplikt, som reiser kompliserte bevisspørsmål og som vi vil se nærmere på. At et tiltak måtte byggemeldes var en relativt enkel affære, og uansett om kommunen svarte kunne man sette i gang tiltaket etter tre uker.

    Etter innføringen av plan- og bygningsloven i 1985ble oppføring av brygger søknadspliktig. Endringen innebar en mer omfattende prosess, og tiltaket kunne ikke settes i gang uten tillatelse fra kommunen.

    Brygger oppført mellom 1965 og 1985

    Mellom 1965 og 1985 var det i praksis meldeplikt for de fleste brygger.Det forelåimidlertid ingen plikt for kommunene til å arkivere byggemeldinger. Erfaringsvis var det noksåulik praksis hos kommunene om hvorvidt de også faktisk krevde byggemelding. Dette historiske bakteppe har betydning for dagens brygge-saker, og bidrar til å komplisere saksforholdet og bevisbildet.

    Bevistvil og bevisbyrde

    Nylig hadde Hordaland tingretttil behandling to saker som illustrerernoe av kompleksiteten i bevisspørsmålet for brygger oppført mellom 1965 og 1985. Spesielt interessant er saken om gyldigheten av et pålegg om å fjerne en brygge på en eiendom i Hjellestadvegen.

    STRANDSONE: Her på Hjellestad, like ved Flesland, kom tingretten til at bryggene ikke var ulovlig oppført, og at forvaltningens vedtak om riving var ulovlig. Foto: Stein Ove Haugen / Finansavisen

    Saken gjaldt en brygge bygget på 70-tallet. Retten kom til at oppføringen av bryggen var meldepliktige etter dagjeldende bygningslov fra 1965. Det forelå ingen skriftlig byggemelding i kommunens arkiver, og retten måtte derfor vurdere det øvrige bevisbildet for å avgjøre om byggemelding var sendt og om tiltaket dermed var lovlig.

    Bergen kommune hevdet at meldingssystemet var et forenklet søknadssystem, som ville satt spor etter seg i kommunen, enten i form av byggemelding eller i andre offentlige arkivet.

    Retten konkluderte med at arkivet hos kommunen på 70-tallet ikke kan anses fullt ut etterrettelig, og at kommunen måtte ha bevisbyrden for at byggemelding ikke var sendt, samt bevisbyrden for arkivets etterrettelighet.

    Altså legges det opp til en bred og omfattende bevisførsel fra kommunens praksis fra rundt oppføringstidspunktet, noe som blir mer krevende jo lengre tid det går fra oppføringen. I den grad det er bevist vil, sier retten at denne tvilen måtte komme eierne av bryggene til gode.

    Etter å ha vurdert de ulike bevismomentene i saken kom tingretten til at bryggene ikke var ulovlig oppført, og at forvaltningens vedtak som påla riving av bryggene var ulovlig. Med andre ord hadde ikke forvaltningen sannsynliggjort at byggemeldingen ikke ble sendt inn.

    Saken ble anket, og er i skrivende stund ikke rettskraftig avgjort.

    Bryggen rives etter 50 år?

    Men hva om det ikke er inngitt byggemelding til kommunen. Innebærer dette at bryggen må rives selv 50 år etter bygging?

    Det er ikke foreldelsesfrist for kommunens mulighet til å kreve retting av forhold i strid med plan- og bygningsloven. Kommunen har en plikt til å følge opp alle ulovlige tiltak, dog med unntak for ulovligheter som anses bagatellmessige.

    For ulovlige tiltak som ikke er bagatellmessige, vil kommunen typisk i første omgang pålegge retting / riving av det ulovlige forholdet innen en gitt frist. Der fristen ikke overholdes, kan eieren ilegges tvangsmulkt. Dersom det ikke rettes innen fristen kan kommunen ilegge ytterligere sanksjoner i form av overtredelsesgebyr. Kommunen har imidlertid ikke fritt spillerom til å ilegge sanksjoner – sanksjonene skal stå i et rimelig forhold til ulovligheten.

    Rimelighetsvurderingen

    Flere momenter vil være relevante i vurderingen av rimelighet, blant annet tidsforløpet. Hvor lenge har det ulovlige forholdet eksistert?Har kommunen hatt kunnskap om forholdet tidligere uten å reagere?Hvis kommunen har sittet på kunnskap om ulovlige forhold uten å reagere, vil det gi eieren en forventing om at tiltaket var lovlig.

    Motsvarende vil også eiers opptreden være relevant. Hvis forhold rundt oppføringen tilsa at eieren burde søkt nærmere avklaring, tyder det på eieren selv er å klandre for ulovligheten og kan tale for at sanksjoner er rimelig.

    Også kommunal praksis har vist seg relevant; hvorvidt kommunen kan vise til at de har konsistent praksis med å kreve melding for brygger, eller som tilfellet var i sakene fra Bergen, at meldinger kunne være muntlige eller at skriftlige meldinger ikke ble arkivert.

    Arkivloven trådte i kraft først i 1999. Før dette tidspunktet var det uklart hvilke dokumenter som ble ansett arkivverdige, og det var nok varierende praksis fra kommune til kommune. I den grad det er mulig å oppdrive bevis for kommunens praksis fra oppføringstidspunket, vil dette være et sentralt moment i rimelighetsvurderingen.

    Fra 1978 hadde også kommunen en veiledningsplikt jf. forskrift 16. desember 1977 nr. 17. Dersom kommunen krevde byggemelding, burde kommunen, i medhold av sin veiledningsplikt, ha presisert byggemeldingsplikten overfor de som fikk muntlig tillatelse.

    I en dom fra Gamle Eidsivating lagmannsrett (RG-1979-479) kom lagmannsretten til at overtredelse av meldeplikten ikke var alvorlig nok til at kommunen kunne kreve retting (fjerning) av bryggen. Hvilken betydning dette har for dagens ulovlighetsoppfølgning gjenstår å se.

    Klageprosessen

    Dersom kommunen konkluderer medat bryggen er ulovlig oppført, kan de kreve den fjernet. Det er imidlertid anledning til å søke om etterfølgende godkjennelse etter dagens regelverk, men siden regelverket har blitt gradvis strengere, er det lite trolig at man får innvilget tillatelse til en brygge som var i strid med et tidligere og presumtivt strengere regelverk.

    Vedtak om å fjerne brygge kan som andre forvaltningsvedtak påklages til Statsforvalteren. Om Statsforvalteren ikke tar klagen til følge, kan vedtaket prøves rettslig. Det verserer nå flere slike saker for domstolene, blant annet den nevnte saken fra Bergen. Det kan derfor forventes prinsipielle avklaringer fra høyere rettsinstanser på regel- og bevisspørsmål, og ikke minst få fastsatt nivået på hva som er forholdsmessige sanksjoner for det som før 1986 ikke var en særlig stor overtredelse av bygningsloven.