<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Kommunale snubletråder for solkraft

Endringer i energiloven og plan- og bygningsloven kan spenne bena under den politiske ambisjonen og koste utbyggerne dyrt, skriver DLA Piper-advokat Anders Hilt.

    Publisert 9. feb. 2024 kl. 11.52
    Lesetid: 3 minutter
    Artikkellengde er 560 ord
    KRONGLETE VEI TIL MÅL: De bakkemonterte anleggene kan være langt unna, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Dreamstime

    Debattinnlegg: Anders Hilt, senioradvokat i DLA Piper Norway

    Politikerne har vedtatt at Norge skal bygge ut 8 TWh kraftproduksjon fra solkraft innen 2030. I utgangspunktet ser det positivt ut for den politiske ambisjonen. Det er innmeldt over 40 konsesjonssaker for solkraftanlegg til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Til sammen utgjør disse en samlet produksjon på om lag 1,5 TWh i året. I tillegg estimerer NVE at det totalt finnes planer for ytterligere 50 bakkemonterte anlegg. Produksjon fra bygg kommer på toppen. Men de bakkemonterte anleggene kan være langt unna.

    Anders Hilt. Foto: DLA Piper

    Nylig publiserte nemlig regjeringen et høringsforslag om endringer i energiloven og plan- og bygningsloven for bakkemonterte solkraftanlegg. Hensikten med forslaget er å styrke kommunenes kontroll over tillatelsen til solkraftanlegg. Effekten kan bli flaskehalser som gjør det umulig å få realisert mange av prosjektene på flere år – slik at 2030-målet ryker. Årsaken er at saksbehandlingstiden vil bli mye lengre enn i dag med de nye reglene.

    Et nytt regelverk kan sannsynligvis tre i kraft allerede rundt juli. Det betyr at alle søknader som ligger inne hos NVE, men ikke er ferdigbehandlet innen den tid, rykker tilbake til start. Da må de behandles gjennom plan- og bygningsloven i en reguleringsprosess. Det er svært tidkrevende. Selv i en alminnelig planprosess initiert av private, tar det i gjennomsnitt nesten to og et halvt år før vedtak fattes. I mange kommuner hvor det er aktuelt med solkraftanlegg, er gjennomsnittlig behandlingstid enda lenger.

    De som frykter de ikke får konsesjon før juli, bør allerede nå innlede prosessen med kommunen for å gjøre en privat områderegulering

    I tillegg gir regjeringens forslag kommunene rett til å pålegge utbyggerne å utarbeide områdereguleringen – og dermed ta mye av kostnadene. Dette fremstår for så vidt som fornuftig, men er selvsagt et fordyrende element.

    Så hva kan gjøres?

    Myndighetene bør i det endelige forslaget sikre en overgangsordning for konsesjonssøknader som allerede er meldt inn, slik at de slipper å rykke tilbake til start. Uten en slik ordning må man regne med at anlegg som kunne levert inntil 1,5 TWh solkraft først venter i et halvt års tid, til sommeren – og deretter må de starte på en prosess som kan ta 2,5 år eller mer. Da er vi i 2027–2028 før byggingen av de aller første anleggene kommer i gang.

    NVE bør sørge for at flest mulig får konsesjonssøknaden sin behandlet. Utbyggere som får konsesjon før endringene trer i kraft kan slippe unna med en dispensasjon for gjeldende regulering, og sparer dermed både tid og penger.

    Samtidig bør aktørene selv ta noen grep. De som frykter de ikke får konsesjon før juli, bør allerede nå innlede prosessen med kommunen for å gjøre en privat områderegulering, slik at man får på plass en parallell prosess med behandlingen av konsesjonen. De som har gode utsikter til å få konsesjon, bør allerede nå starte søknadsprosessen for dispensasjon for å sikre at denne er på plass i tide.

    Uansett blir det en kamp både mot klokken og budsjettkrav for aktørene som vil få sine anlegg opp og stå.

    Anders Hilt

    Senioradvokat i DLA Piper Norway