Folk som tilrettelegger investeringsprodukter og driver med rådgivning mot uprofesjonelle aktører, kan puste lettet ut etter en nylig dom i Borgarting lagmannsrett. Saken dreier seg om det svenske konsernet Jool, som i 2018 hentet inn 200 millioner kroner til prosjektet Trinitas gjennom obligasjonslån. Prosjektet viste seg å være et regelrett eiendomsbedrageri.
Blant dem som var blitt skadelidende, var 30 norske aktører, og disse gikk senere til søksmål mot Jool. Saksøkerne vant en knusende dom i Oslo tingrett i fjor, men i begynnelsen av mars tok Borgarting lagmannsrett en helt annen tilnærming.
– Ikke krav til undersøkelser
Tingretten kom til at Jool, via sitt norske datterselskap Havnegaten Invest (tidligere Jool Markets), hadde opptrådt uaktsomt og gav saksøkerne villedende informasjon da de hentet inn pengene til Trinitas.
Alle er i dag enige om at Trinitas var svindel. I 2020 erklærte bakmannen, Thomas Lakhall, seg skyldig på over 20 tiltalepunkter i svensk rett. Det dreide seg om grovt bedrageri, svindel, brudd på bokføringsloven og skatteunndragelse. Lakhall ble dømt til syv års fengsel, og dommen ble en betydelig seier for svenske Ekobrottsmyndigheten.
Poenget i denne saken er hvilket ansvar Jool, som tilrettelegger, hadde for å ettergå informasjonen de videreformidlet til investorene. Svært lite, ifølge dommen.
"Lagmannsretten bemerker at det at det ikke er vanlig å undersøke ektheten av dokumenter, må antas å ha sammenheng med at det svært sjelden vil forekomme at slike dokumenter er forfalsket eller at det bevisst er gitt uriktige opplysninger fra utstederen. Dette vil jo forutsette at personer knyttet til utstederen har begått lovbrudd, noe som – slik saken her viser – kan være svært alvorlige straffbare handlinger. Det er ikke unaturlig at bransjepraksis ikke tar høyde for slike svært sjelden forekommende hendelser."
... det at det ikke er vanlig å undersøke ektheten av dokumenter, må antas å ha sammenheng med at det svært sjelden vil forekomme at slike dokumenter er forfalsket eller at det bevisst er gitt uriktige opplysninger fra utstederen.Borgarting lagmannsrett
Sentralt i saken er hvilket informasjonsansvar Jool hadde overfor investorene, og det handler om hvordan man tolker verdipapirhandellovens paragraf 10-11 om særskilte krav for uavhengig investeringsrådgivning. Lagmannsretten fant at loven ikke innebærer noe krav om at tilrettelegger må undersøke om dokumentene de har fått, er ekte.
"Etter lagmannsrettens syn kan dette ikke forstås som et krav om å undersøke ektheten av dokumenter kun fordi man har å gjøre med unoterte foretaksobligasjoner eller fordi investorene ikke er profesjonelle."
Anker til Høyesterett
– Våre klienter er skuffet og mildt sagt overrasket over lagmannsrettens dom, skriver saksøkernes advokat, Morten Grønvigh i Advokatfirmaet GTI DA, i en melding.
Grønvigh mener lagmannsretten her skaper en farlig presedens:
– Lagmannsretten mener at lovkravet om at verdipapirforetaket, i vårt tilfelle Jool Markets, skal påse at informasjonen gitt til investorene er korrekt og ikke villedende, ikke innebærer at verdipapirforetaket trenger å foreta nærmere undersøkelser av informasjon som mottas fra den som ønsker å låne penger. Konsekvensen av denne dommen er at investorer ikke kan stole på selv helt sentrale opplysninger som gis i forbindelse med tegning i obligasjonslån.
Et poeng med dommen er at undersøkelsesplikten må styres av bransjepraksis. Grønvigh påpeker at dagens bransjepraksis er at verdipapirforetak ikke gjør ekthetskontroll av noen opplysninger som mottas fra andre.
Konsekvensen av denne dommen er at investorer ikke kan stole på selv helt sentrale opplysninger som gis i forbindelse med tegning i obligasjonslån.Morten Grønvigh, saksøkernes advokat
– Lagmannsretten mener at svindel sjelden vil forekomme, og at faren for svindel i seg selv ikke tilsier et krav om ekthetskontroll av dokumenter. Lagmannsretten mener at dersom svindel finner sted, og det ikke er mulig å oppnå erstatning hos svindleren, må investoren bære tapet, bemerker Grønvigh.
– Videre kan dommen gjøre det mer fristende å gjennomføre et svindelopplegg ved å forfalske dokumenter. Det er ikke vanskelig å gjøre endringer i pdf-dokumenter, som for eksempel bankutskrifter, og med utsikter til å få tilgang til millionbeløp vil det være personer som er villige til å legge tid og krefter ned i et slikt arbeid. Som i vår sak.
De 30 saksøkerne har besluttet å anke saken til Høyesterett.
Stoppet av Finanstilsynet
– Vi mener at lagmannsrettens dom er feil. Tingretten mente at verdipapirforetaket i hvert fall burde foreta en ekthetskontroll av helt sentrale opplysninger for å beskytte investorenes interesser og markedets integritet, slik loven krever. I vår sak ville en enkel telefonsamtale til bank og takstmann avslørt svindelen, avslutter Grønvigh.
Jool selv, som i dag har skiftet navn til Vinga, har vært et kontroversielt konsern i Norge. I 2019 kom Finanstilsynet med to drepende rapporter om deres norske datterselskap, Jool Markets, og søsterselskapet Jool Capital Partners, og trakk tilbake selskapenes konsesjon.
Tilsynet konkluderte med at selskapene grovt og systematisk hadde overtrådt kravene i verdipapirhandels- og forsikringsformidlingsloven – både ved inngåelse av underagentavtaler, formidling av forsikringsprodukter samt måten de håndterte obligasjonssalg på. Siden har Jool-konsernet stadig vært gjenstand for sterk kritikk og søksmål, både i Norge og Sverige.
– Sofistikert svindel
Jool har gått på flere tap og inngått noen forlik etter at de mistet konsesjonen, men denne saken har de vært beredt til å ta videre.
– Våre klienter er meget fornøyde med utfallet av saken i lagmannsretten. Havnegaten Invest hadde opptrådt i henhold til bransjepraksis og kunne ikke klandres for det som viste seg å være et sofistikert bedrageri fra låntakerens side. Utgangspunktet er da at investorene selv må bære tapet på obligasjonslånet, sier Jools advokat, Kyrre W. Kielland i Ræder Bing advokatfirma.
Kapital har spurt Finanstilsynet om lagmannsrettens tolkning av verdipapirhandelloven er i tråd med hvordan de tolker den. Tilsynet ønsker ikke å kommentere dommen før den er rettskraftig.
Saksøkerne ble idømt opp mot to millioner kroner i saksomkostninger.
