<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Innleieforbudet – en oppskrift på å fikse et problem som ikke finnes

Stortingsflertallet har bommet grovt, og kan ikke ha forstått konsekvensene av det de har vedtatt, mener Stein Ragnar Noreng i TheVIT.

Publisert 23. juni 2023 kl. 09.16
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 718 ord
ØDELEGGER FLEKSIBILITETEN: Det blir som om klassen har én bråkmaker, men straffen blir at hele klassen må sitte igjen, skriver artikkelforfatteren om forbudet mot innleie av arbeidskraft. Illustrasjonsfoto: Gard Setsaas

Det såkalte innleieforbudet påvirker store deler av næringslivet, selv om problemet det er ment å løse, kun eksisterer på spesifikke og avgrensede områder. Det blir som om klassen har én bråkmaker, men straffen blir at hele klassen må sitte igjen.

Stein Ragnar Noreng. Foto: TheVIT

Lovendringen er blitt kraftig kritisert blant annet av næringslivsledere, bemanningsbyråer og av Heikki Holmås fra Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg. De hevder at forbudet virker mot sin hensikt og ikke treffer der det burde. Kritikerne har gode poenger, men det er enda mer å ta av.

Forbudet er begrunnet med to formål. Det første er å sikre at flest mulig arbeidstakere har fast ansettelse, noe som skal gi større forutsigbarhet og trygghet. Dette er en god intensjon, som støttes. Imidlertid gjelder dette ikke for områdene med størst behov, som for eksempel helsesektoren.

Det andre formålet er at fast ansettelse skal være et topartsforhold mellom arbeidstakeren og virksomheten der arbeidet utføres. Dette virker merkelig, da arbeidstakere bør ha rett til å velge sin arbeidsgiver selv. Hensikten med innleieforbudet er å ivareta arbeidstakerens interesser, men i mange tilfeller har det motsatt effekt ettersom det begrenser arbeidstakernes muligheter til å velge arbeidsgiver.

Mange arbeidstakere, for eksempel de som er fast ansatt i konsulentselskaper og som følger norske lover og regler, kan ikke lenger selv bestemme hvem de vil jobbe for. Dette som et direkte resultat av innleieforbudet.

Loven gir mulighet for unntak dersom en fagforening med innstillingsrett hos «innleier», altså arbeidsplassen som ønsker å leie inn en ansatt, godkjenner innleie. Gir fagforeningen tommelen opp, kan den potensielle ansatte leies inn.

Hvorfor kan ikke folk selv få bestemme hvem de vil jobbe for? Hvorfor skal politikere og fagforeninger bestemme dette?

Dersom fagforeningen ikke godkjenner innleie, eller hvis virksomheten ikke har en relevant fagforening for innleieområdet, må personen som er ønsket i angjeldende stilling si opp den faste jobben sin som konsulent og heller søke fast jobb hos «innleier», dersom hen lovlig skal kunne vurderes til stillingen.

Forstå det den som kan.

Et naturlig spørsmål å stille er hvilket problem flertallet på Stortinget mener de løser med formål nummer to. Hvorfor kan ikke folk selv få bestemme hvem de vil jobbe for? Hvorfor skal politikere og fagforeninger bestemme dette? For ansatte i konsulentselskaper og seriøse bemanningsbyråer fremstår ikke dette som en løsning, men heller som et problem. Det skaper utfordringer for arbeidstakere som loven er ment å beskytte.

Stortingsflertallet har bommet grovt, og det fremstår for meg som de ikke har forstått konsekvensene av det de har vedtatt.

Saken har et viktig aspekt til, og det er problemene virksomheter står overfor når de ikke lenger har muligheten til å leie inn arbeidskraft fra seriøse aktører. Dette gjelder mange virksomheter som trenger å øke bemanningen for større prosjekter uten å risikere konkurs når prosjektene er ferdigstilt.

Tidligere har vi kunnet dele arbeidskraften i Norge. Den har kunnet flytte seg til ulike prosjekter og behov når oppgavene er ferdigstilt et sted

Eksempler er bedrifter med sesongsvingninger som er avhengige av tilgang til kompetanse og kapasitet når behovene oppstår. Disse virksomhetene bidrar til å opprettholde og utvikle velferdssamfunnet. De trenger også muligheten til å redusere bemanningen når behovene avtar, uten å måtte permittere eller si opp arbeidstakere.

Tidligere har vi kunnet dele arbeidskraften i Norge. Den har kunnet flytte seg til ulike prosjekter og behov når oppgavene er ferdigstilt et sted. Dette har vært mulig uten å involvere Nav eller uten at arbeidstakere blir arbeidsledige i perioder.

Det er ikke for sent å endre kurs. Flertallet på Stortinget bør lytte til næringslivsledere og ansatte som berøres av innleieforbudet. Det er behov for å finne en balanse som sikrer både arbeidstakeres rettigheter og næringslivets fleksibilitet.

Løsningen er en mer nyansert tilnærming som tar hensyn til de ulike behovene og bidrar til økt sysselsetting og bærekraftig økonomisk vekst.

La oss håpe at politikerne kan innse feilene som er gjort og jobbe for å rette opp i dem, slik at vi kan skape et arbeidsliv som fungerer for alle.

Stein Ragnar Noreng

Adm. direktør i TheVIT, tidligere adm. direktør i KPMG