Det er vanskelig å si hva det beste jeg kan bruke 600 kroner på er. Jeg kommer ikke på noe bra som er så billig lenger. Vår tids store bedrageri er at alt som er unødvendig er blitt billig og alt som er nødvendig er blitt rådyrt.

Jeg er jo ennu ganske ung og vet ikke engang hva mitt yrke er. Jeg må bestemme meg for det før jeg kan svare på hvilket annet yrke jeg ville ha valgt. Jeg gjør mye forskjellig og har aldri klart å holde på med bare én ting uten å være nær å gå fra forstanden. Penger vil jeg ikke snakke om. Det er så vulgært. Ved å prioritere bort reiser til kitschparadiser i Spania, Grekenland og Italia kan man bygge opp og forskjønne sine hjemtrakter. Slik kan den grå, norske hverdagen bli til noe meningsfullt og vakkert.

Det som pirrer øret har meg i sin hule hånd. Noen musikkstykker, som for eksempel Allan Petterssons Symfoni nr. 7, er så vakre at jeg får lyst til å bli et bedre menneske efter å ha hørt på dem. Jeg lykkes sannsynligvis ikke med det, selv om lysten er der. 

Canon er kameramerket jeg sverger til. Har man først gått til sengs med en dugende kvinne, kan man likegjerne bli ved hennes side. Dette er absolutt bare et sproglig bilde. Jeg har ikke gått til kamp mot det digitale innen fotografering. 

Som oftest mottar folk mine beste gaver uten begeistring. Noen blir til og med fornærmet, så kanskje dette med å gi gaver ikke er helt mitt felt. Min bror Öde er gårdens storstilte gavemester. Han ser mennesker og vet akkurat hva hans kjære og nære trenger. Den beste gaven jeg har fått er håndleddsvarmere av min mor. 

Den beste bilen jeg har hatt er den nuværende bilen som min svigerfar så generøst har skjenket oss. Den er gammel, god, og pen å se på. Mere kan man ikke forlange. 

Den sproglinjen jeg mener man bør legge seg på er landsmål og riksmål. Bort med kunstige byråkratkonstruerte ord og talemåter! Det var masse debatt om det norske sprog på 1900-tallet. Landsmål er en samlebetegnelse for alle de vakre sprogene som finnes på landsbygdene i Norge, og som har utviklet seg naturlig over tid. På den andre siden har man nynorsk og bokmål som er konstruert på et kontor av mennesker uten bakkekontakt. Det går ikke an å skrive dikt på nynorsk og bokmål. Ordene synger ikke.

Mye har gått tapt i dagligtalen, som for eksempel “nu”, “efter” og “sne”. Öde og jeg har på hver vår front forskjønnet dagligtalen siden skoleårene. De siste årene har jeg sagt “De” og “Dem” til fremmede. Både Öde og jeg har blitt det man kan kalle for “radikale aristokrater”.

Det jeg gremmes over å se hjemme hos andre, er falske tregulv og “skandinavisk design”. Ved å sette “skandinavisk design” i anførselstegn mener jeg å rette en kritikk mot å kalle det “design” i det hele tatt. Dette blir jo ofte også kalt for “skandinavisk minimalisme”. Faktum er at man her i Norden tror man har gjort et kupp ved å erobre modernismens tomhet. Mangel på innhold kan ikke kalles design. Arkitekturupproret har sørget for at arkitektur er satt på dagsorden hos alle partier i Den svenske riksdagen. Jeg håper vi også kommer dit. Bygningene speiler menneskene – skal vi fortsette å være et fornedrende, tomt og slemt samfunn, eller skal vi begynne å dyrke en arkitektur som gjør oss opphøyde, innholdsrike og hjertevarme i stedet? Jeg blir nok aldri noen byboer. Det finnes vakre bygninger i Oslo, som på Uranienborg og Grünerløkken i Oslo.