<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Publisert 2. okt. 2022 kl. 19.59
Oppdatert 3. okt. 2022 klokken 13.53
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 575 ord
Foto: Finansavisen

Finansavisen 30 år

Lysten til å eie og redigere en finansavis i Norge ble stadig sterkere på slutten av 70-årene og begynnelsen av 80-årene. Kapital ble etablert i mars 1971 og var blitt en fin liten, lønnsom forretning, og næringslivsjournalistikken i avisene var svak og lite synbar. Selv Norges Handels og Sjøfartstidende (senere DN) hanglet og gikk, med et opplag rundt 6.000-7.000 aviser.

Morten Møst skrev i boken «Kroner og røre», historien om DN, følgende:

«På tampen av 1970-årene var norsk næringslivsjournalistikk en stille, dyp og litt mystisk bakevje i nyhetenes strøm. Hvis avisene dekket næringslivet i det hele tatt, var stoffet begravet langt bak i bladet. Tidens typiske stoffvalg var høflige intervjuer med direktøren om firmaets fremtidsplaner, regnskap av typen ‘Godt år for’, og vanskelige artikler om konjunkturene …Trygve Hegnar var på denne tiden den eneste som hadde valgt en ukonvensjonell tilnærming til næringslivsstoffet. Tidsskriftet som han hadde grunnlagt i 1971, var fullt av uærbødige, hardtslående og personorienterte artikler. Bladet ble snart elsket, hatet og beryktet blant næringslivsfolk …Hvis den etablerte næringslivspressen overhodet så på Kapital, var det med skrekk og avsky.»

Da, i 1979, kjøpte vi en håndfull aksjer i Norges Handels og Sjøfartstidende, og i 1984 gikk vi ut med et tilbud om å kjøpe alle aksjene. Det dannet seg raskt en motstandsgruppe, ledet av aksjemegler Erik Must og skipsreder Fred. Olsen, som sterkt frarådet å selge til oss, og vi fikk ikke kjøpt mer enn 13 prosent for en million kroner. Vi var i gang med avissatsingen.

Styret i NHST ville imidlertid ikke gi transport av aksjene til oss, men Fred. Olsen tilbød oss likevel styreplass hvis vi forsikret at vi ikke ville kjøpe flere aksjer. Det avslo vi, og vi måtte krangle med styret, ledet av advokaten Bjørn Eidem, i flere år, og vi vant prosesser i både tingrett og lagmannsrett. Styret ble pålagt å transportere aksjene til oss. Før saken rakk frem til Høyesterett, solgte vi aksjene til Hamang Papirfabrik (Jens P. Heyerdahl d.y. og Orkla) for 26 millioner kroner.

Men finansavis skulle det bli.

Kåre Valebrokk hadde med stor suksess utviklet DN, og han var blitt grådig. Bredden i stoffet var så stor at han planla å utvide avisen til Dagens Nyheter. Noe som var kontroversielt, for mange lesere klaget allerede over at avisen var blitt for generell. Så ville Valebrokk, i tillegg, utvide med en nisjeavis kalt Mammon.

Men sommeren 1992 ble det kjent at vi ville starte en ny finansavis den 2. oktober 1992.

Morten Møst skriver: «Hegnar måtte antas å være hevngjerrig og mer motivert enn noen gang til å valse opp med sin erkekonkurrent. Nyheten om Hegnars avis satte en stopper for alle fantasifulle diskusjoner om brede hopp i Dagens Næringsliv. Valgfriheten man hadde hatt forsvant over natten.»

Og her er vi, 30 år senere. Mediebedriftenes Landsforbund utropte oss nylig til årets opplagsvinner. Med en stor papiravis (alltid flere sider enn DN) og en nyhetssøkende nettavis.

Vi har aldri solgt flere aviser og annonsørene vet hvor de skal ha annonsene.

Feil gjorde vi i startfasen. Vi trodde vi kunne spare kostnader ved å droppe mandagsavisen (angivelig skjedde det ingenting i helgen). Helt tullete. Selvfølgelig vil abonnentene ha aviser på mandag også.

Vi har også tilført nisjeavisen stoffbredde i helgene med alt fra vin, mat og restaurantkritikker, samt Motor og Kapital. Og vi har egne fjernsynssendinger flere timer hver dag (morgen og ettermiddag).

Men aller viktigst: Vi har stadig flere godt utdannede og hardtslående journalister som søker det beste stoffet og de beste rådene.

Slik har vi utviklet oss i 30 år.