Der står han. Runar Eggesvik. Det mørke håret er gredd bak i en sleik. Han er 45 år. Nylig blitt voksen og fått barn, men han har fortsatt Oslo som sin lekeplass. Byen han alltid har hatt en tilknytning til, men der han likevel er en innflytter. Nå åpner han døren til det neste store prosjektet, Laboratoriet. 1.000 kvadratmeter på Skøyen skal fylles med bryllup, bursdager, debatter og lønningspils. Tre etasjer med restaurant og kafé i den første, bar i den andre og selskapslokale i den tredje. 

9. september åpner dørene i en by, et land, en verden der corona ikke slipper taket. En tøff start for et helt nytt serveringssted. Men mannen som åpner døren har erfaring. Han har vært med på så mye. Oslo Camping, Prindsens Hage, Kulturhuset. Listen er så lang at den er viet en egen faktaboks.

– Jeg er en kjedelig mann som har funnet på mye gøy, sier han.

Det er et liv som kunne gått en helt annen vei. Eggesvik satt som 22-åring på puben Paragrafen og tømte den ene halvliteren etter den andre. Studielånet fikk bein å gå på i baren.

– Jeg var alkoholisert og mislykket. Jeg fant ikke min plass i byen.

På Blindern fant han ingen tilhørighet. Det spennende han leste i bøkene kjente han ikke igjen på forelesningene i auditoriet. Han slet med å fokusere. Hadde ingen selvdisiplin. Kanskje var det umodenhet. Kanskje var det hans hyperaktivitet og problemer med å sitte stille.

– Jeg får fortsatt frysninger når jeg er ved Blindern.

På Paragrafen kom likevel redningen. Eggesvik henvendte seg til den unge bareieren Frode Jacobsen og klagde på musikken. Dagen etter møtte han opp og spilte musikken selv. I løpet av et par uker var han ansatt. Da Frode og driver Arnt Andersen dro på ferie, styrte Eggesvik baren selv. Etter hvert tok han bare over.

– Servering passet meg. Jeg var flink til det, og til å fylle stedet med innhold.

For ti år siden prøvde jeg å slutte i utelivsbransjen

Depresjon av fildeling 

Andersen, Eggesvik og Jacobsen fortsatte samarbeidet og startet festival. De henvendte seg til Bærum kommune og spurte om de ikke kunne bruke Kalvøya. Svaret kom raskt og svaret var ja. De fikk med noen venner fra andre musikksteder som trodde på visjonen. Dermed var guttene i begynnelsen av 20-årene i gang med Øyafestivalen, som nå er en av Norges største musikkfestivaler.

– Vi var en guttegjeng som satset på norsk musikk, og vi fikk med oss grasroten i norsk musikk- og arrangørliv.

Eggesvik hadde likevel ikke noe tro på festivalen og solgte seg ut etter det første året. Han trodde det var mer behov for et møtested som var åpent hver dag, og ble med på starten av klubbscenen Café Mono. Et par år senere fulgte Internasjonalen, før han ble bookingansvarlig for By:Larm-festivalen i fem år. Lidenskapen var formidling av musikk, men da fildelingen tok av på begynnelsen av 2000-tallet mistet han lysten. Det var som en depresjon. Å stjele musikk ble normen. De platene han hadde samlet i ungdommen var plutselig ikke verdt noenting.

– For 10 år siden prøvde jeg å slutte i utelivsbransjen, sier han.

Det gikk dårlig. Han fant sammen med Andersen igjen. Med selskapet Trøbbelskyter ville de drive med kommersiell kulturformidling som ikke var event. De kom opp med blant annet Kulturhuset.

– Vi hadde en omsetning på 60 millioner kroner uten mat i et midlertidig lokale. Alt ble gjort riktig med en fantastisk eiergjeng. Vi endret ordskiftet ved å bli en viktig arena for debatter og samfunnsarrangementer.

Eggesvik ble invitert til Hellas for å holde foredrag for Carlsberg. Markedssjefene fra rundt om i verden skulle lytte og lære.

– De skjønte ingenting av Kulturhuset. Where´s the party? Debatter i en bar? Det var vanskelig å forstå.

Mye lettere var det å snakke om innendørs minigolf kombinert med øl.

– Markedssjefene i Toronto og Hong Kong kom til meg og sa at «en minigolfbar genialt! Du må komme til oss med dette!»

Les også

Millionoverskuddene tikker inn for mathallen Vippa

Nyutdannet og 24 år gammel sto Kaja Skovborg-Hansensom byggeleder i et skur, omringet av diesellukt og uisolerte vegger. Nå tikker millionoverskuddene inn for mathallen Vippa.

Bygdecampingkultur

Oslo Camping er det økonomisk mest vellykkede utestedet for Trøbbelskyter.

– Da en norgesmester i minigolf kom forbi, så måtte det jo bli en minigolfbar.

Anders Gudmundstuen tok kontakt med ideen til et sted han ville kalle «Sving», men valget falt likevel på Oslo Camping.

– Sving ble litt for traust. Vi måtte parre det med noe morsomt og tenkte at bygdecampingkultur midt i sentrum var gøy. Og da vi fikk en genial illustratør med på laget ble det veldig bra. Oslo Camping er essensen av det vi driver med. Det er mye tull og tøys, men det er også viktig i folks liv.

1.000 KVADRATMETER: På Skøyen i Oslo skal Runar Eggesvik og Levende By åpne serveringsstedet Laboratoriet. Foto: Iván Kverme

August-solen skinner gjennom de store vindusflatene i Harbitzalléen 3. Eggesvik retter seg opp i stolen. Fingrene løper over skjortekanten. Han ler sin markante latter. Men nå er det alvor. Corona har vært brutal med serveringsbransjen. Omsetningen er i snitt 30-40 prosent av det den pleier å være.

– Jeg tror 20 prosent av de stedene vi har i Oslo i dag vil gå konkurs, sier Eggesvik.

Det er en dyster spådom. Når momsen skal betales neste år får vi fasiten. Og det avhenger av hvordan smittespredningen utvikler seg.

– Med en eventuelt ny nedstengning må vi snakke om 30-40 prosent konkurser.

Fredag i forrige uke kom beskjeden om at serveringssteder over hele landet må stoppe skjenking ved midnatt. Eggesvik fikk sjokk. Han hadde ikke forestilt seg en sånn beskjed.

– Det er helt absurd. Ingen andre bransjer kan håndtere menneskeflyt og sikkerhet så bra som oss. Vi er vant til å forholde oss til strenge regler, og har vært flinke med smittevernet. Likevel straffes vi. Det er rart. Vi er en sårbar bransje med lite makt og dårlig organisasjonsgrad. Samtidig sysselsetter vi 17.000 mennesker bare i Oslo.

Han tror skjenkestoppen kan få motsatt effekt med mer smitte i samfunnet.

– Avgjørelsen er ikke basert på noen helseråd. Alkoholkonsumet kommer til å være det samme, men nå flyttes det til steder uten kontroll. Det etableres en svart økonomi.

Jeg har vært flink til å feste, men har alltid klart å komme meg opp om morran

Startet LevendeBy

I fjor kjøpte den finske restaurantgiganten Nordic Hospitality Group (NoHo) over 80 prosent av aksjene i Trøbbelskyter. Store planer ble lagt, men nå er alt kastet i søpla. Corona har også ført til at Eggesvik, Andersen og Olaf Loly har forlatt NoHo Trøbbelskyter og dannet et nytt selskap. De tre som har jobbet med utvikling av nye utesteder skal fortsette med det et annet sted.

– NoHo Trøbbelskyter går veldig bra og kommer til å klare seg bedre enn de fleste gjennom denne krisen, men vi vil være forsiktige. Kort fortalt var det formålstjenlig at vi fant lønna vår et annet sted.

De tre beholder eierandelen i NoHo Trøbbelskyter, men skal bruke tiden på å finne nye møtesteder og nye suksesser. Disse 1.000 kvadratmetrene på Skøyen blir den første satsingen til selskapet som har fått navnet Levende By.

– Et svulstig og fint navn. Og et domene som var ledig.

To store prosjekter til er i pipeline.

– Med corona i mente er vi enda mer bevisste på å finne gode gårdeiere vi kan samarbeide med. Vi skal betale mye i leie når det går bra og mindre leie når det er tøffere tider. Og vi skal skape gode arbeidsplasser, som egentlig er det viktigste vi gjør. De beste ambassadørene til et serveringssted er de som jobber der.

Les også

Han har tjent 100 millioner på sommeråpen restaurant i et bryggeskur

En sommeråpen fiskerestaurant på Akershuskaia i Oslo har levert solide overskudd 23 år på rad. – Vi er best i verden, hevder Lars Jon Amundsen, som avslører suksessoppskriften bak Solsiden Restaurant.

Kaffe med sprit

Han snakker om utenforskap. Om det å finne sin plass. Det å finne noe en er god til. Han var en skoleflink gutt med bredt interessefelt, men fant ingen studier han klarte å gjennomføre. Han var et fotballtalent og drømte om å bli fotballproff, men drømmen brast da han innså at garderobekulturen ikke var noe for han. Eggesvik var interessert i politikk, kultur og musikk. Praten i garderoben handlet om andre ting. 

IKKE LAPPEN: Runar Eggesvik har ikke bil, men nok av sykler å velge i. Foto: Iván Kverme

I tenårene bodde familien i Aurskog/Høland. Han kjente på det å ikke passe inn. Han var ikke interessert i bil, han var ikke kristen, han var ikke nok interessert i fotball. Skulle han finne noe han passet inn i måtte han arrangere det selv. 16 år gammel leide han Bøndenes hus og skaffet billig, importert brennevin. Kaffe med sprit kostet 20 kroner. Bare kaffe kostet fem kroner. Politiet kom, men det var ingen personer med juridisk ansvar. De kalte det en bursdagsfest. Pengene gikk til klassetur til Gøteborg. Han fikk ikke leie Bøndenes hus igjen, men det var nok av lokaler å leie på bygda.

– Mange av de gode arrangørene er innflyttere. De finner sin egen plass. Mange av de som skaper Oslo er ikke fra Oslo. Det tror jeg er en styrke. De kommer inn og vil gjøre Oslo til en bedre by.

Selv er han født i Oslo, men ett år gammel flyttet han til Bodø da faren fikk jobb der. Faren var en maktperson. Den yngste som har sittet i formannskapet i Oslo. Statssekretær som 26-åring. Avisredaktør. Og tung alkoholiker.

– Men det var viktig for han å stå opp om morran og gå på jobb. Det har jeg tatt etter. Jeg har vært flink til å feste, men har alltid klart å komme meg opp om morran. Men jeg ble ikke like flink til å drikke som han.

300 boliger

Da foreldrene gikk fra hverandre flyttet faren til Oslo mens Runar ble boende i Bodø. Helgetreffene med faren ble kombinert med hjemmekampene til Vålerenga på Bislett. På søndagen, noen timer før kampen klokken 18 parkerte de bilen ved stadion. Da kampen var slutt bar det rett til Fornebu for å rekke flyet til Bodø.

– Der satt jeg alene, 6-7 år gammel. I ellevetiden på kvelden landet flyet, og så var det skole neste dag. En sesong fikk jeg med meg alle hjemmekampene til Vålerenga.

Han er glad i byen som oser av kulturgründere. Mye dårlig bygningsmasse med lave leiepriser har gjort det økonomisk mulig for gründere å prøve seg uten mye kapital i ryggen.

– Og uten utdanning. Se på Youngstorget og Grünerløkka. Det har vært lett å jobbe i utelivsbransjen frem til nå. Vi har gjort det vi har hatt lyst til.

Du må likevel treffe med et konsept og skape de møtestedene som folk ønsker å trekke til.

– Jeg har gått fra å jobbe med musikk, til å jobbe med rom, til å jobbe med eiendom. Det vi gjør blir viktigere og viktigere i byutviklingen. Vi blir et instrument for gårdeierne.

Det er fem år siden han ble kontaktet av Møller Eiendom som skal bygge 300 boliger og 26.000 kvadratmeter kontorbygg i Harbitzalléen.

– Jeg må kunne eiendom og forstå byrommene, for det er ikke alle steder det passer med et utelivskonsept. Vi må skjønner hvorfor.

I begynnelsen gjorde han det som var gøy. Nå ligger det grundige analyser og undersøkelser bak valgene som blir tatt. Også på Skøyen.

– Dette konseptet er det ingen som har bygget før. Et hus som har alt, langt unna sentrum. Men området trenger det. Skøyen er ikke bygd for at folk skal bruke det etter kontortid.

– Hvilke egenskaper trengs for å skjønne hva som fungerer?

– Jeg har empati. Jeg bryr meg om at folk skal få en god opplevelse, og prøver å forstå dem. Jeg kan være cocky og si at jeg vet hva dem vil ha, men ofte er det lurt å spørre. Her har vi kjøpt inn bordtennisbord fordi to barn på 5 og 9 år ville ha det. De vet bedre enn meg hva de vil ha.

NY SATSING: Corona førte til at Runar Eggesvik sluttet i NoHo Trøbbelskyter. Men han beholder eierskapet sitt. Foto: Iván Kverme

Mer profesjonell bransje

Mye er mulig å få til. På tross av Eggesviks manglende talent for å spille på trommer, har han gjort det på scenen på Quart og Roskildefestivalen med St. Thomas. Da tromissen fikk sparken før turneen måtte Eggesvik opp på scenen. Med Trøbbelskyter gikk han inn i et av det mest rustunge områdene i Nord-Europa og etablerte Prindsens Hage da Oslo kommune tok kontakt.

– Vi har forbedret et område uten å fortrenge noen. I tillegg var bygningsmassen rødlistet. Vi kunne ikke grave i jorda eller slå inn en spiker i veggen uten å spørre om lov. Det første året hadde vi 200.000 mennesker innom. Det gjør meg stolt.

Han mener det aldri har vært morsommere å utvikle nye utesteder. Nå er det mer faglighet. Det er mer profesjonelt. De useriøse aktørene er i stor grad luftet ut.

– Jeg skulle lært økonomi litt før, men jeg har fått en fin utdannelse med det å være arrangør.

På utsiden står en av hans mange sykler og venter på han, for Eggesvik har aldri tatt lappen. Han har jobbet masse med eiendom, men eier ingen leilighet selv.

– Alle unge nordmenn skulle plutselig bli eiendomsinvestorer. Det er en merkelig ting. Jeg synes det var så kjedelig å prate om. Jeg vil heller investere i bedrifter med ansatte. Og jeg tror de investeringene går ganske bra.