– Kryptovaluta har ødelagt mye for blockchain

Hun var dronningen av norsk internett-historie og ble en stjerne som mediene kastet seg over. Først ble hun Norges yngste redaktør, deretter skapte hun et internetteventyr, og så tjente hun millioner på børs.

For å minne oss selv om hvem hun var: Mot slutten av år 2000 skrev denne og andre aviser om det spektakulære formuesfallet for investorer som Alexander Vik, Christen Ager-Hanssen, Hans Gude Gudesen og Espen Brodin. Milliardverdier rant ut i sanden.

Men én hadde hoppet av og greid å selge aksjer da alt var på topp: Bente Sollid Storehaug.

Kjendisstatusen er falt litt, men energien er den samme i dag, når hun setter seg ved et bord på en restaurant på Majorstuen, bare noen skritt unna villaen der hun har skapt et hjem med familie- og bonusfamilie.

Hun er styreproff og sitter i styret til hele syv selskaper som enten er notert på Oslo Børs, eller rapporterer til børs. I tillegg er hun styreleder i tre selskaper, ett av dem er det internasjonale SaaS-selskapet Placewise Group. Hun er foredragsholder, underviser på BI og bruker mye tid som mentor for unge talenter.

Men hun skal ikke ha på seg en genierklæring for å ha solgt aksjer i mars 2020, med noen titalls millioner på bok. Det var en forelskelse inne i bildet.

– Livet er fullt av flaks og tilfeldigheter, sier hun lurt.

Og hun er ikke ute etter å lage noen idyll av årene som internettgründer.

– Folk tror meg ikke når jeg sier det, men jeg hadde praktisk talt ikke ferie fra 1993 til 2000. De syv årene da selskapet ble bygget opp, fremstår nærmest som et sort hull. Hun har satt seg ned og gått gjennom år for år, for å finne ut litt mer om hva som egentlig skjedde.

Flammen som nå brenner er for den neste epoken av internett.

– Ting har gått sakte med internett, men når du ser hva det har skapt av endringer, er det mektig. Den skepsisen vi møtte da vi rullet ut nettløsninger på slutten av 1990-tallet er mye av den samme skepsisen Metaverse møter i dag.

Ta brillene på

På samme måte som Google, Amazon og sosiale medier endret alt fra 2000 og frem til i dag, tror mange nå at den virtuelle verden vil endre alt. Selv er hun styreleder i Ocean Visioneering, som Finansavisen skrev gründerintervju på for noen uker siden. Selskapet skal ta bedrifter inn i et virtuelt rom, der de kan møte kunder og nye forretningsmuligheter.

Vi skal alle inn i det nye universet av muligheter, enten vi vil eller ikke. Digitale valutaer, blockchain og virtuelle løsninger. Men hvordan skal vi greie å stake ut retningen? En historie fra hennes egen tid som ung gründer er beskrivende nok. Vi er i Molde tidlig på 1990-tallet.

– Vi skulle hjelpe mediebedrifter ut på nett. Vi søkte om penger fra SND Invest og jeg ble innkalt til fylkeskontoret. Her fortalte de meg at søknaden var bra, den beste søknaden de hadde sett på mange år. Men det var et problem; Det gikk ikke an å starte en bedrift som skulle drive med både teknologi og kommunikasjon på samme tid. Jeg måtte bestemme meg, skulle bedriften min drive med kommunikasjon eller teknologi?

Avslaget hun fikk fra SND Invest var et knusende nederlag.

– Jeg gikk ut derfra med gråten i halsen. Det tok lang tid før folk rundt meg ble like entusiastiske som meg for de mulighetene som lå der.

Det samme hun så på starten 1990-tallet, det ser hun altså igjen nå.

– Blockchain kommer. Metaverse kommer. Og når det kommer vil det få enorm betydning for bedriftene.

Men nå er vi inne i en fase der tro og mistro avløser hverandre.

– Kryptovaluta har ødelagt mye for blockchain.

– På hvilken måte?

– Det har vært for mye hype. Ny teknologi gir ofte stort spillerom for kriminelle, og det har oppstått mye svindel. Det er for lett å sette opp en kryptovaluta, man kan gjøre det på noen timer og resultatet er at vi har fått 7.000 til 8.000 ulike valutaer. Men den underliggende nytten er fortsatt like stor og vil gi like store fordeler for forbrukerne og bedriftene. 

Det ser hun ikke minst når hun kommer inn på rommet til en av sine to sønner, enten han på 11 år eller han på 19 år.

De opererer daglig i verdener som Minecraft, Roblox og Microsoft Flight Simulator.

– Dette er tidlige versjoner av metaverse (2D) hvor digitale møteplasser oppleves mer virkelighetsnære ved at det digitale og fysiske smelter sammen.

Inne i Roblox lever 11-åringen og vennene sitt eget liv.

– De har en identitet, de har jobber, de bygger hus og etablerer seg. De har vært der i mange år og det er en naturlig del av tilværelsen. I et slikt univers vil digitale valutaer bli en kraftfull motor.

Mer av det analoge

Det er her Finansavisens fotograf kommer på banen.

– Ute er det full vår! Er du sikker på at det er en god idé at vi skal leve enda mer av livene våre digitalt?

– Her er hele poenget. Det virtuelle åpner for ha god livskvalitet ved siden av jobben. Det har vi sett i arbeidslivet post-corona og det er bare begynnelsen.

Og når vi først sitter her ved et lunsjbord på Majorstuen kan vi like godt bruke Bente som eksempel.

– I mitt profesjonelle liv er jeg veldig digital. I livet ved siden av er jeg veldig analog. Uten det digitale hadde jeg aldri hatt det livet jeg har ved siden av.

Og livet hun har ved siden av er teknologifritt. Det er som en scene fra en film uten tidsangivelse. Det er høner på rømmen, ekorn i fosterhjem, skilpadde som kosedyr, hunden Scott, tre katter, hjemmedyrkede grønnsaker, enebolig, småbruk og båt. Og fem barn. Alt i alt.

Det ene livet leves i Volvat Terrasse, Oslos mest sentrale villavei, beliggende mellom Vestre Gravlund og Majorstuen.

Her har det nylig vært dramatiske omstendigheter. Sønnen kom inn en dag og kunne fortelle at det var hull i nettingen til hønsegården.

– En av hønene var borte. Det var åpenbart at det ikke var noe dyr som hadde vært på ferde, for det var klippet et hull i nettingen på en måte som bare et menneske kunne ha gjort.

Dessuten kunne vi følge sporene av hvite fjær som lå på bakken bortover. Og høne-tyven hadde hoppet over gjerdet til Vestre Gravlund. Det har rett og slett vært en voksen person i hagen vår og forsynt seg av hønsehuset.

Det har ført til drastiske tiltak. I en periode fremover vil fjærkreene bli pendlerhøner og de vil bli med storfamilien når de reiser til sitt andre hjem: I Bølingshavn på Hvaler.

Det komplette paradis om vi skal tro eieren. Det var Jan Sollid Storehaug som eide stedet da de traff hverandre for 13 år siden.

– Å stå opp tidlig en morgen og gå barbeint til hønsehuset og hente et egg, svinge innom drivhuset og ta med en agurk og noen tomater. Eller om vi senere på dagen har vært ute i båten og fått makrell. Da kan vi gå og dra opp nypoteter eller noen grønnsaker fra åkeren. Og til og med ta en sitron fra sitrontreet. Å kjenne på at vi er nesten 100 prosent selvforsynt, det er en fantastisk følelse.

– Vi gjorde en rask opptelling en gang og fant at vi hadde 80 ulike frukt og grønnsaker i hagen.

På Majorstuen står maten urørt, hun vil heller snakke om Hvaler.

– Du har kanskje hatt en travel arbeidsuke, det er ikke alltid det er like fristende å pakke bilen, sitte i trafikken, men når du går ut av bilen der nede på småbruket, blir du fylt av en ny energi.

Og da hun gikk ut av bilen for første gang var det akkurat som om hun hadde opplevd noe lignende før. I barndommen.

– Pappa og mamma var fritidsbønder og hadde sitt eget småbruk. Jordbær, kål, poteter osv. Da jeg kom til Hvaler første gang så fikk jeg en sterk følelse av at jeg har opplevd dette før.

Norges yngste redaktør

Pappa har alltid vært der, forstår vi, for han kommer opp flere ganger.

Det var ved pappas arbeidsplass at hun i en alder av bare ti år begynte å lage avis. Journalistene var to brødre og en venninne. De måtte love å levere fire sider hver til hver utgave. Dessverre var motivasjonen - hos de ansatte - på nivå med Melvin Snerken. Til redaktørens store irritasjon.

– Jeg endte som regel opp med å skrive hele avisen selv.

Avisen hadde det en avis skulle ha; avishode, hovedoppslag, ulike spalter og ikke minst underholdning på baksiden.

Kopimaskin hadde hun ikke tilgang til, så det ble å lage avisen i en stensilmaskin på farens arbeidsplass. Senere ble erfaringen tatt med videre til ulike skoleaviser.

– Jeg følte en sterk dragning mot nyhetsjournalistikken. Jeg fikk gode karakterer i norsk og følte at faget passet meg bra. Det siste året på videregående gikk jeg til rådgiveren og spurte hvordan man fikk fagbrev som journalist.

Da kunne rådgiveren fortelle at det ikke fantes noe fagbrev i journalistikk. Men hun kunne ringe lokalavisen, den bittelille avisen Stim i Elnesvågen. En kort telefonsamtale var alt som skulle til. Samme kveld var hun blitt frilanser i lokalavisen.

Sommeren etter var begge avisens eiere bortreist en uke og hun styrte avisen alene. Da ringte redaktøren fra storebroren, Romsdals Budstikke.

– Han spurte etter redaktøren. Så måtte jeg svare at han var på ferie. Så spurte han etter salgssjefen, og da måtte jeg svare at han også var på ferie. Da brøt han ut: Ja men hvem i all verden er det som styrer denne avisen?

Slik gikk det til at Bente fikk jobb i Romsdals Budstikke. Og slik gikk det til at den samme Bente senere vendte tilbake til Stim, da som redaktør, etter at Romsdals Budstikke hadde kjøpt opp lillebroren.

Frilanserne hun da dro inn som nyslått redaktør var norsklærerne hun hadde hatt på skolen. Alle ble satt i arbeid. Dette lærte henne noe viktig og som hun i dag bringer videre til de hun er mentor for:

– De fleste av oss har mange potensielle mentorer rundt oss. Det som skiller oss er om vi tør spørre om hjelp. Hvis du begynner å bruke folk rundt deg, vil du bli overrasket over hvor mange som vil hjelpe. Det sier jeg til unge jeg møter i dag.

Sollid Storehaug ble det yngste medlemmet av Norsk Redaktørforening noen gang, i en alder av nylig fylte 19 år.

– Jeg tror jammen den rekorden står fortsatt.

Senere fulgte de syv årene som nærmest fremstår som et sort hull, en ekstrem gründerfase som altså endte opp i et livsendrende crescendo av flaks og tilfeldigheter.

Kort fortalt skulle Bentes gründerprosjekt Digital Hverdag, etter fusjonen med New Media Science, fusjoneres med et svensk selskap og Cell Networks. Europas største internett konsulentselskap ble skapt. Cell Network Mandator fikk 2.000 ansatte. Cell Network alene hadde en markedsverdi på 9 milliarder svenske kroner.

Sollid Storehaug var tiltenkt stillingen som Chief Strategy Officer, en av fem stillinger i konsernledelsen. Den nye konsernsjefen, Niklas Flyborg, fløy inn til Gardermoen. De avtalte hennes fremtidige rolle. Hun skulle få styrelederansvaret for den norske delen. Hun skulle bygge kultur og måtte påregne 280 reisedøgn i året. Selskapet sendte ut børsmelding.

Men samtidig hadde det skjedd noe annet. Bente hadde møtt mannen som skulle bli hennes første ektemann.

– Vi skulle gifte oss den sommeren. At jeg sa ja til den jobben ble ikke så godt mottatt. Det ble et veiskille, tidspunktet for å trappe ned var ikke så dumt.

Bente måtte ringe Sverige og si at hun likevel ikke tok jobben. Cell Network Mandator måtte sende ny børsmelding. Sollid Storehaug skulle likevel ikke bli konserndirektør.

Slik ble det at hun solgte seg ut av selskapet hun var med å skape, med gevinst på noen titalls millioner. Pengene ble investert i et hus i Frankrike.

Livsendringen var dramatisk.

– Jeg hadde ingen hobbyer eller fritidsinteresser med meg fra tidligere. Det gikk fra hardkjør til full stopp.

Det store prosjektet ble et hus i Frankrike. Paret fikk to barn sammen og forholdet varte i ti år. I dag er det fem år siden hun solgte huset i Frankrike.

– Det var et utrolig liv, med gartner og bassengmann. Men livet på et småbruk er nok mer meg enn livet på Rivieraen.

Og internett-eventyret hun var med å skape gikk aldri under jorden. Den norske delen ble senere fusjonert ut og er i dag det vi kjenner som Bouvet.

Det nye eventyret nå er teknologi som muliggjør kommunikasjon med kunder og medarbeidere uavhengig av tid og sted. Det skal komme og det vil få stor betydning for alle bedrifter fremover.

Men det skal også bli mer makrell, båtliv, høner på rømmen, drivhus med tomater og småbrukerliv.