Av Christian Lie, sjefstrateg Formue
Den norske kronen fremstår som uvanlig svak. Dog ikke om den omregnes til BigMac-burgere. Vår hjemlige valutakurs har uansett betydning for våre investeringer, norsk økonomi og hodepinen til Norges Bank. Hvorfor har kronen falt så mye mot dollar og euro og hvordan er utsiktene? Dessverre er det enklere å si noe fornuftig om førstnevnte enn det er om sistnevnte.
Får vi NOK burger?
Det velrenommerte britiske økonomitidsskriftet The Economist har laget en morsom modell for å beregne «riktige» valutakurser. Utgangspunktet er at en BigMac-burger fra McDonald's, som stort sett finnes i alle land, i teorien bør koste det samme uavhengig av hvor den kjøpes. Dette er basert på prinsippet om såkalt kjøpekraftsparitet, som tilsier at ulike priser på identiske produkter i ulike land gradvis vil utlignes gjennom endringer i valutakursene. Hvis en BigMac koster 65 kroner i Norge og 5,36 dollar i USA, er den norske prisen dermed 12,13 ganger så høy. Dette blir dermed den teoretisk riktige valutakursen. I virkeligheten koster derimot en dollar 10,30 kroner, som betyr at kronen fortsatt er rundt 17 prosent for dyr – på burgerspråk. Ifølge The Economist koster burgeren i eurosonen 4,86 euro. Målt mot den norske prisen er kronen dermed drøye 18 prosent for dyr mot euro. Dette virker kanskje rart, men tyder om ikke annet på at norske burgerpriser har steget relativt mye de siste årene. Utfordringen med både inflasjon og valutakurser er at de sjelden oppfører seg i henhold til læreboken. For målt mot euro og dollar er norske kroner nå nær sitt svakeste nivå på minst 50 år – dog med unntak av under pandemiutbruddet i mars 2020.
Kronekurs på godt og vondt
For norske investorer har kronen i flere historiske perioder beveget seg «pro-syklisk», eller med en tendens til å styrke seg i gode tider og svekke seg i dårlige. De siste 12 månedene er verdien av globale aksjer målt i dollar ned 9 prosent. Fordi kronen har svekket seg markant mot dollar i samme periode, er globale aksjer målt i kroner derimot opp 7 prosent. Dersom tendensen fortsetter, vil en sterkere krone i gode økonomiske tider ofte dempe (den ofte positive) avkastningen i internasjonale investeringer, mens en svakere krone i perioder preget av økt generell usikkerhet kan begrense verdifallene. Vi har dog ingen garanti for at disse egenskapene vedvarer eller blir konstante.
En svak krone er positivt for norske eksportrettede virksomheter, ettersom norske varer og tjenester da blir billigere å kjøpe for utenlandske kunder med sine respektivt sterkere valutaer. Dette styrker konkurransekraften overfor internasjonale konkurrenter. Omregnet til norske kroner øker samtidig verdien av omsetningen fra utenlandske aktiviteter. For norske virksomheter som er avhengig av importerte innsatsfaktorer som råvarer, teknologi eller maskiner/utstyr, vil en svak krone kunne presse opp kostnadsnivået og dermed dempe lønnsomheten.
Inflasjonseffekten fra en svak krone utfordrer ikke bare norske bedrifter og privatpersoner, men også sentralbanken. Ettersom vi da må betale mer for importerte varer og tjenester, vil kronesvekkelse bidra til økt importert inflasjon. Så selv om prisveksten i Norge har vist avtagende tendenser, risikerer kronesvekkelsen å forlenge inflasjonsutfordringene og dermed behovet for enda høyere styringsrenter. Hvis Norges Bank signaliserer færre renteøkninger enn sentralbankene i eurosonen og USA, vil kronen kunne svekkes ytterligere. Skulle derimot forventningene til rentehevinger i utlandet dempes relativt til her hjemme, vil kronen kunne styrke seg – en tendens vi har sett de siste dagene.
Tre mulige årsaker til kronesvekkelsen
Generell usikkerhet i verdensøkonomien og i finansmarkedene. I global sammenheng er både kronen og norsk økonomi som lilleputter å regne. Samtidig er norske statsfinanser svært avhengig av inntekter fra olje- og gassvirksomhet. Begge faktorene forklarer hvorfor kronen tenderer til å styrke seg når det er gode utsikter for global økonomi, råvareetterspørselen ventes å stige og risikoviljen blant investorer er god. Selv om den norske staten har tjent gode penger på eksport av olje og gass den siste tiden, reinvesteres det meste i utlandet.
Rentedifferanser mot utlandet. Internasjonale investorer ser hele tiden etter hvor man kan få høyest mulig avkastning til lavest mulig risiko. I perioder der norske renter er vesentlig høyere enn i utlandet, vil rentedifferansen fremstå som attraktiv til tross for valutarisikoen. Helt siden 2005 har rentedifferansen mot eurosonen vært gjennomgående positiv, noe som har støttet kronekursen. Siden høsten 2022 har forventningene om at den amerikanske og europeiske sentralbanken vil være mer aggressive i sine rentehevinger enn den norske, fått fotfeste. Dette har ført til kraftige fall i rentedifferansene og i kronekursen.
Lavere olje- og råvarepriser. Kronen styrket seg kraftig sammen med oljeprisen i månedene etter pandemiutbruddet i 2020. Tendensen forsterket seg umiddelbart etter den russiske invasjonen av Ukraina. At olje- og råvareprisene begynte å falle tidlig i mars 2022, og verden samtidig ble preget av økende usikkerhet, inflasjon og renteoppgang, ble starten på den kraftige nedturen for norske kroner. Siste 12 måneder alene er kronen 18 prosent svakere mot dollar og 17 prosent svakere mot euro. Oljeprisen har falt 38 prosent i samme periode.
Glasskulen er uklar
Gud oppfant som kjent valutaanalytikerne for at astrologene skulle se anstendige ut. Det er ekstremt vanskelig å spå valutakurser, og prognosenes treffsikkerhet er begrenset for å si det mildt. Basert på de tre drivkreftene nevnt over, vil stigende optimisme i finansmarkedene, lavere inflasjons- og renteforventninger i eurosonen og USA relativt til i Norge og/eller stigende olje- og råvarepriser, kunne bidra til kronestyrkelse. Vedvarende resesjonsfrykt, fortsatt urolige finans- og råvaremarkeder og fortsatt lave/negative rentedifferanser vil kunne virke motsatt. I tillegg kan vi ikke utelukke at noen markedsaktører ser på kronen og norsk økonomi som særlig avhengig av fossile energikilder. Dette utgangspunktet kan by på utfordringer i forbindelse med overgangen til fossilfri energi de kommende årene, med mulige langvarige konsekvenser for kronekursen.
Valutasikring er ingen «no-brainer»
En svak krone kan gjøre det intuitivt fristende å valutasikre utenlandske aksjefond. Dette for å dempe risikoen for negative verdibidrag dersom kronen styrker seg. For en langsiktig investor er det likevel viktig å huske på at porteføljeverdiene skal skapes over tid, mens bevegelsene i valutamarkedet kan være voldsomme også over kortere perioder. Dermed kan beslutninger og transaksjoner knyttet til valutasikring måtte tas hyppig og bli en forstyrrende faktor. Jeg har i flere kommentarer argumentert for at utviklingen både i økonomien og i finansmarkedene vil forbli mer urolig de neste årene. Så lenge kronen fortsetter å svekke seg i dårlige perioder, og dermed fortsetter å fungere som «støtdemper», taler dette for å beholde valutarisiko i utenlandske aksjefond.
Våre tall viser at valutasikring av aksjefond heller ikke har dempet verdisvingninger sammenlignet med usikrede fond over tid. Fordi avkastningen i aksjemarkedet forventes å være høyere enn i renteplasseringer over lengre tidsperioder, vil valutaeffekter kunne få større relativ betydning for avkastningen i sistnevnte. Derfor anbefaler mange å sikre rentefond, men ikke aksjefond.
