Pasienten Norge har fått et illebefinnende

I perioden 1995–2007 økte offentlig forbruk i Norge med 105 prosent, mens produktivitetsveksten i samme periode var 23 prosent. Velferdsstaten ble kraftig utbygget, mye takket være en utrolig økning i statens inntekter fra Nordsjøen. Da kunne man koste på seg et forbruk som vokste fire–fem ganger mer enn produktiviteten. I perioden fra 2008 til 2022 eskalerte dette. Mens produktivitetsveksten har avtatt kraftig, og har vært negativ i tre av de siste fem årene, har offentlig forbruk eksplodert. Veksten i offentlig forbruk er i denne perioden 14(!) ganger høyere enn produktivitetsveksten.

Høyere rente hadde bedret inflasjonssåret noe. Men som i medisinens verden kan også enkelte substanser ha bivirkninger, spesielt når pasienten lider av alvorlig flytende-rente-syndrom

Selvsagt bærer tallene preg av tiltakene satt inn for å begrense effektene av pandemien, men trenden startet i god tid før covid-19. Når forholdet mellom utgifter og vekst øker så dramatisk, er det rimelig å gjøre seg noen tanker om at det offentlige forbruket er lite produktivt. Pasienten Norge har tydeligvis fått noe illebefinnende.

Norge har levd et liv i fest, sus og dus de siste 30 årene, og nå kommer ettervirkningene. Den norske kronens spiral ned i avgrunnen har gjort nordmenn betraktelig globalt fattigere de siste årene. Det spekuleres tungt i årsakene. Samtidig er inflasjonen skyhøy, og hjelpes ikke særlig av kronesvekkelsen.

Les også

Professor inn i Spetalen-bråket: Krever kraftig rentehopp

Rentevåpenet er tatt i bruk, men Norges relativt lave rente sammenlignet med resten av verden gir seg utslag i ytterligere kronesvekkelse. Lidelsen er kronisk, og samtidig flykter kapital – både norsk og utenlandsk – i hui og hast, drevet av skattesjokk fra et uforutsigbart statsapparat Sovjet verdig. Bare i sjømatsektoren er 7 milliarder kroner utenlandsk kapital forsvunnet, trolig mye grunnet den famøse grunnrenteskatten.

Det offentlige forbruket må ha høyere produktivitet, både gjennom effektivisering og amputasjon av sløse-legemer

Hvilken mikstur bør utskrives til pasienten? Høyere rente hadde bedret inflasjonssåret noe. Men som i medisinens verden kan også enkelte substanser ha bivirkninger, spesielt når pasienten lider av alvorlig flytende-rente-syndrom. Kraftige, ytterligere renteøkninger vil svi hardt for «folk flest». Da må man supplere med flere preparater for å minske bivirkninger og bedre de underliggende lidelsene. Kan kanskje kraftige skattekutt være svaret? Særlig skattekutt av den typen som hindrer at arbeidsplasser og arbeidende kapital forsvinner ned i formuesskattedypet eller arbeidsgiveravgiftshullet. Det siste man trenger i en dyrtid er at jobben forsvinner.

Men, med svekkede skatteinntekter oppstår en ny lidelse for pasienten; det ekstreme offentlige forbruket er plutselig underernært. Særlig om man skal følge legens råd om å ikke bryte handlingsregelen. Legen foreskriver en slankekur. Det offentlige forbruket må ha høyere produktivitet, både gjennom effektivisering og amputasjon av sløse-legemer.

Les også

Kronefallet: – Vi har gått fra den ene grøften til den andre

Restitusjonsperioden vil være tøff, men som i medisinen kan en holistisk tilnærming til helsen være det man trenger på lengre sikt. En hestekur med høy rente, lindrende lavere skatter og overgang til et redusert, moderat inntak av mer produktive offentlige tjenester. Kapital vil forhåpentligvis flytte tilbake og tiltroen til staten vil øke. Sakte, men sikkert vil inflasjonssymptomene dø ut. Den underliggende betente økonomien blir friskere enn på lang tid og pasienten kan med sin forbedrede, sterke valuta se frem mot et godt og langt liv.

Har Norge politikere fremsynte og tøffe nok til å gjøre det nødvendige? Finnes det en lege i salen?

Sondre S. Refsnes

Trondheim