<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Produktivitetsveksten faller trolig videre

Lav og synkende produktivitetsvekst snur ikke med det første, skriver Kyrre Aamdal.

    Publisert 9. feb. 2024 kl. 21.15
    Oppdatert 12. feb. 2024 klokken 17.38
    Lesetid: 4 minutter
    Artikkellengde er 900 ord
    AVDEKKER SVAKHETER: Finanspolitikkutvalget som Ragnar Torvik leder peker overfor finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) på flere årsaker til den svake produktivitetsutviklingen. I bakgrunnen kommunikasjonssjef Tor Borgersen i Finansdepartementet. Foto: Are Haram
    Seniorøkonom Kyrre Aamdal i DNB Markets. Foto: NTB

    Gjestekommentar

    Tirsdag la Det rådgivende utvalget for finanspolitiske analyser (Finanspolitikkutvalget) frem sin årlige vurdering. Utvalget var særlig kritisk til at langsiktige perspektiver ble tillagt lite vekt i de løpende budsjettene, noe det er det lett å si seg enig i. 

    Utvalget pekte på at avveininger mellom offentlige utgifter og skatteendringer kunne vært tydeligere, og at konsekvenser av valgene bør belyses. Utvalget var opptatt av at det bør skilles klarere mellom klima-, nærings- og energipolitikk. Her kan tiltakene være ineffektive, overlappende og motstridende. Utvalget løfter frem at produktivitetsvekst er avgjørende for å oppnå økt velstand og levestandard over tid, men kunne knyttet kritikken av politikkområdene tydeligere opp mot den svake produktivitetsveksten.

    Produktiviteten gikk trolig ned i fjor, etter en svak utvikling også i 2022. En beregnet trend i produktiviteten for fastlandsbedriftene (utenom kraftproduksjon og boretjenester) viser en vekst på om lag 0,5 prosent årlig de siste årene. Fra 1990 til 2005 var veksten 3,0 prosent som årlig gjennomsnitt, mot 0,7 prosent etter det. Og tendensen er avtakende. På kort sikt kan et syklisk oppsving bidra positivt, men det er vanskelig å se hva som kan bedre den langsiktige trenden i produktivitetsveksten. 

    Før: Reformer

    På 1990- og 2000-tallet nøt økonomien godt av reformene som ble gjennomført på 1980- og 1990-tallet. Finansmarkeder, boligmarkeder, telemarkeder, el-markedene, media, med mer ble delvis privatisert og/eller deregulert. Skattereformen av 1992 ga godt grunnlag for lønnsom investeringsvekst og mer sammenfall mellom privat- og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Utviklingen av EUs indre marked og vår tilknytning var antakelig også en fordel gjennom standardiseringer og økt konkurranse. God drahjelp fra oljesektoren fikk vi også: Ekspansjonen i oljesektoren ga gode bidrag til forskning og utvikling, som også kom andre sektorer til gode. Liberaliseringen hadde også kostnader. Finansmarkedsliberaliseringen, som ledet til bankkrisen i starten av 1990-tallet, er et tydelig eksempel.

    Nå: Rettigheter

    Mitt inntrykk er at reformene på 2000-tallet og utover i stadig mindre grad har handlet om å bedre økonomiens virkemåte, men mer om å gi ulike grupper bestemte rettigheter. Reformene har altså dreid til å handle mer om omfordeling, og lite om produktivitetsforbedringer. Utvidelsen av EU ga tilstrømming av billig arbeidskraft som økte produksjonsevnen. Samtidig reduserte det behovet for å forbedre realkapitalen i bygge- og anleggssektoren, og senket produktiviteten i næringen. 

    Reformene har altså dreid til å handle mer om omfordeling, og lite om produktivitetsforbedringer.

    Næringspolitikken ble på 1980- og 1990-tallet lagt om i mer nøytral retning. De siste årene har den igjen blitt mer «aktiv». Finanspolitikkutvalgets analyser er inne på noe av det samme. Det er vanskelig å se at en mer aktiv næringspolitikk styrker produktiviteten – erfaringene er i all hovedsak det motsatte, både her hjemme og i andre land. 

    Regjeringen vil satse tungt på subsidiert utbygging av havvind, og avviser å vurdere kjernekraft. Normalt vil markedene være i stand til å velge mellom teknologier slik at vi får den mest effektive allokeringen av ressursene. Det er vanskelig å se begrunnelsen for at markedsmekanismen ikke skal få virke i dette tilfellet.

    Alternativverdi av kraft

    Klima- og energipolitikken legger opp til en økning i kraftproduksjonen fremover for å omstille økonomien bort fra fossil energibruk. Norge har imidlertid nest høyest elektrisitetsproduksjon per innbygger i Europa (etter Island) – dobbelt så høyt som i Sverige og fem ganger gjennomsnittet for EU. Denne elektrisitetsproduksjonen er i all hovedsak fornybar. Det er ikke opplagt at Norge har fortrinn i produksjon av ytterligere fornybar kraft sammenliknet med andre land.

    Utbyggingen av vannkraft har gitt Norge en særlig stor kraftkrevende industri. Lønnsomheten i denne industrien er derimot ikke så god, og langt på vei basert på lave kraftpriser og subsidier. Med en kraftig økning i overføringskapasitet til utlandet har kraften fått en langt høyere verdi, som reflekterer at den er en knapp ressurs.

    Det rådgivende utvalget, som mange andre økonomer, argumenterer for at strømstøtten til husholdningene bør fjernes, slik at husholdningene kan spare mer på strømmen. Samtidig skjermes altså den kraftkrevende industrien for det samme, og myndighetene går aktivt inn for å ekspandere denne næringen med eksempelvis batterifabrikker og datasentre.

    Nye perspektiver?

    Utvalget sneiet så vidt innom tiltak for å få ukrainske innvandrere fort i arbeid, men diskuterte ikke innvandringspolitikken ellers. Norge har hatt høy innvandring over mange år, men konsekvenser for budsjetter og økonomiens virkemåte blir i liten grad analysert. Innvandringspolitikken er således også et eksempel på manglende langsiktige perspektiver i budsjettet.

    Mange forhold påvirker produktivitetsutviklingen. Men reformpolitikken, næringspolitikken, klima- og energipolitikken og innvandringspolitikken bidrar alle til en svak produktivitetsutvikling i lang tid fremover. Så kan vi håpe på at dette er tema som i større grad trekkes frem i regjeringens perspektivmelding som legges frem til våren.

    Vårt økonompanel skriver hver uke om makroøkonomi, markeder og økonomisk politikk

     

    3. februar Sara Midtgaard Trump 2.0 kan bli et inflasjonsproblem
    27. januar Kjetil Olsen Solid bedring i år
    20. januar Kyrre M. Knudsen Norge har Gullhår - igjen
    13. januar Jan L. Andreassen Farvel til det særnorske rentevåpen
    6. januar Frank Jullum Aggressive forventninger i rentemarkedet
    30. desember Kjetil Martinsen Et mer normalt år
    16. desember Torbjørn Eika Kommunene stabiliserer økonomien
    9. desember Nils Kristian Knudsen Omslaget er endelig her! Eller?
    2. desember Thomas Eitzen Hvor mye penger har vi igjen?
    25. november Kari Due-Andresen Kan vi få i pose og sekk?