Fredag forrige uke la statsministeren og energiministeren frem forslag om en ny fastpris på strøm for husholdningene på 40 øre per kilowattime, ekskl. mva., «Norgespris».

Ordningen innebærer at risikoen i prisene overdras fra husholdningene til staten. Staten har god evne til å bære denne risikoen. Svingningene i statens utgifter til ordningen vil langt på vei motsvares av svingningene i statens inntekter fra strømproduksjonen. 

Selv om Norgesprisen skulle reflektere forventede markedspriser, vil ordningen innebære en subsidiering av husholdninger i prisområder med høyere forventninger.

Ordningen har også et subsidieelement. Et likeveid gjennomsnitt av terminprisene over de ulike prisområdene ligger i området rundt 47 øre/kWh for 2026. Selv om Norgesprisen skulle reflektere forventede markedspriser, vil ordningen innebære en subsidiering av husholdninger i prisområder med høyere forventninger, mens husholdninger i områder med lavere forventet pris i mindre grad vil gå inn på avtalen.

Økonomkritikk

Forslaget har naturlig nok møtt kritikk, særlig fra økonomer som fremhever at markedenes prissignaler blir forstyrret. Husholdninger med fast pris vil ikke ha incentiv til å la etterspørselen svinge i takt med prisene, og for eksempel justere forbruket ned i timer med høy pris og knapphet i markedet.

En lignende innvending er at en fastpris som foreslått vil redusere incentivet til å investere i strømsparing, for eksempel ved etterisolering, vindusbytte eller installering av solceller.

Innvendingene er fornuftige nok, men hvor relevante er de? Relevansen avhenger av i hvilken grad fastprisordningen endrer husholdningenes tilpasning.

Lite prisfølsom etterspørsel

Hvis husholdningenes etterspørsel etter strøm hver time eller dag er lite påvirket av pris, så er den første innvendingen lite relevant. Husholdningenes etterspørsel etter strøm påvirkes i stor grad av årstider og vær, men i liten grad av pris. 

Eksempelvis skriver Energikommisjonen: «Fordi etterspørselen historisk har vært lite prisfølsom, er etterspørselskurven nesten vertikal» i forbindelse med en figur den har tegnet over strømmarkedet. 

Prisfølsomheten er dessuten blitt redusert av forbudet mot oljefyrt oppvarming. Effektiviteten i strømmarkedet svekkes altså lite av at husholdningene står overfor en fastpris i stedet for en bevegelig pris. Det er i all hovedsak tilbudet av kraft som justeres time for time i tråd med prisendringer.

Nord-Norge lite påvirket

Husholdningenes beslutninger om å investere i strømsparing tas blant annet ut fra forventninger til prisen på strøm. Dersom fastprisen på strøm ligger under forventet pris, vil fastpris kunne svekke lønnsomheten i investeringen. I markedene prises strømmen i 2026 til rundt 28 øre/kWh i NO3 og 37 øre/kWh i NO4. I de to nordligste strømprisområdene fremstår Norgespris-avtalen som dyr. 

Nord-Norge blir altså lite påvirket av forslaget. I Sør-Norge spriker prisene fra vel 50 øre/kWh i NO5 til 62 øre/kWh i NO2. Her vil Norgespris-avtalen innebære et subsidieelement og være mer attraktiv. I NO2 vil forventet subsidie være 22 øre/kWh eller om lag 16 prosent av sluttprisen, gitt tallene over. Ta tallene med en klype salt – de er grove anslag og vil kunne variere fra dag til dag, også på grunn av eurokursen.

Det er uklart hvor lenge tilbudet på 40 øre/kWh vil vare. Hvis det skal være årlige kontrakter, kan det være at Norgesprisen over tid vil stige slik at subsidieelementet avvikles. I alle fall hvis Finansdepartementet får et ord med i laget. Med det i bakhodet er det ikke sikkert at husholdningenes incentiver til strømsparing svekkes så mye.

Et fordelingsproblem

Avtalen handler først og fremst om å løse et fordelingsproblem. Da kan det være nyttig å løfte blikket. Økt overføringskapasitet til utlandet og høyere priser ute har bidratt til økte kostnader for konsumentene, som tilfaller produsentene som inntekt. I tillegg har produsentene kunnet eksportere mer til høy pris. Dette fremstår som en samfunnsøkonomisk gevinst.

Stat og kommuner mottar det aller meste av inntektene fra kraftproduksjonen gjennom eierskap og beskatning. Økte strømutgifter for husholdningene kommer tilbake til husholdningene gjennom overføringer og tjenester fra det offentlige. I teorien kompenseres husholdningene som gruppe av økte offentlige utgifter (eller skattekutt). I praksis vil nok svært mange husholdninger mene at de økte kostnadene ikke sirkuleres tilbake til dem selv.

For rikt land?

Mer interessant er spørsmålet om økte strøminntekter til offentlig sektor anvendes på en god måte. Dersom de økte inntektene sløses bort, vil tapet for konsumentene ikke lenger motsvares av inntekter til gode for samfunnet. Populariteten til boka «Landet som ble for rikt» kan tyde på at mange kjenner seg igjen i bildet av en offentlig sektor som ikke forvalter pengene så godt. Mange dyre og kostnadsoverskridende byggeprosjekter, en dyr klimapolitikk, kostbar innvandrings- og integreringspolitikk, prosentmål for utgifter til kultur, forskning, bistand og forsvar, er andre eksempler. 

Dessuten er det politikerne som skal fortelle innbyggerne i Rogaland hvorfor det er så bra at høye strømpriser gir incentiv til å spare strøm, mens nordlendingene kan kose seg i sine utendørs boblebad.

Organiseringen av kraftmarkedet har bidratt til et mer effektivt marked, til tross for sine mange sterke reguleringer. Strømprissjokket ga en kraftig fordelingseffekt, og det er uklart hvor godt gevinstene er blitt utnyttet. En strømprisordning som korrigerer fordelingseffekten kan derfor synes som en god måte å anvende det offentlige overskuddet på. Kostnadene i form av svekkede incentiver synes små. Dessuten er det politikerne som skal fortelle innbyggerne i Rogaland hvorfor det er så bra at høye strømpriser gir incentiv til å spare strøm, mens nordlendingene kan kose seg i sine utendørs boblebad.