Grunnmuren i Trump-administrasjonens økonomiske plan hviler på å gjenopprette global eksportkonkurranseevne, øke den økonomiske veksten og redusere budsjettunderskuddet. Tollsatser anses av administrasjonen som det viktigste virkemiddelet for å oppnå dette, men en svakere amerikansk dollar er trolig også nødvendig for å nå målene. Som svar på dette har debatten om en multilateral valutaavtale, ofte kalt Mar-a-Lago-avtalen, tiltatt de siste ukene. Det er viktig å understreke at Mar-a-Lago-avtalen er et “open source”-konsept, som består av ideer hovedsakelig utviklet på Wall Street – ikke en offisiell politisk strategi. President Trump har aldri antydet at administrasjonen hans har en konkret plan for å svekke dollaren.

Mange har avvist ideen om en slik avtale, ettersom den kan skape sjokkbølger i de globale finansmarkedene. Men én ting man har lært, er at ingenting bør utelukkes med denne administrasjonen, selv om det fremstår som irrasjonelt eller selvskadelig. La oss derfor heller se på alternativene og faktaene som tilsier at direkte intervensjon i valutamarkedet er lite sannsynlig.

En direkte multilateral valutaintervensjonsavtale

Dette ville vært en gjentakelse av Plaza-avtalen fra 1985, der G5-landene koordinerte valutaintervensjoner og oppnådde en svekkelse av dollaren på 35 prosent. Det finnes imidlertid flere hindringer som gjør dette lite sannsynlig:

1. Størrelsen på valutamarkedet: Markedet er omtrent 12 ganger større i dag, og viktigst av alt er at kapitalrestriksjoner ikke lenger finnes i utviklede økonomier. For å lykkes kreves betydelig større summer enn tidligere.

2. Andel av valutareservene: Mens USAs offentlige gjeld har økt fra 35 prosent til 100 prosent av BNP siden 1980-tallet, har andelen som holdes av utenlandske sentralbanker ikke økt tilsvarende, og utgjør i dag kun 15 prosent av all omsettelig offentlig gjeld. I stedet har det private innenlandske markedet tatt imot mesteparten av den økende gjelden. Derfor finnes det mindre “ildkraft” i utenlandske reserver til en direkte intervensjon i dag.

3. Størrelsen på intervensjonen: Ser man på Japan og Sveits, som nylig har gjennomført store valutaintervensjoner, måtte en tilsvarende amerikansk intervensjon sannsynligvis tilsvare minst 5 prosent av USAs BNP per år for å ha vesentlig effekt på dollaren. Det tilsvarer 1,5 billioner dollar, eller omtrent 20 prosent av verdens samlede offisielle dollarbeholdning. Selv om det er gjennomførbart, innebærer det storskala salg av amerikanske statsobligasjoner, og nettokostnaden kan raskt bli negativ for USA.

4. Samarbeid: Valutaintervensjoner har vanligvis kun kortvarig effekt med mindre de skjer gjennom samarbeid. Kina har langt den største dollarbeholdningen, men å inngå en avtale med USAs viktigste geoøkonomiske motpart virker usannsynlig.

En ensidig valutaintervensjon

Hva om USA i stedet griper inn alene, der Fed på instruks fra Finansdepartementet gjennomfører direkte intervensjoner og bygger opp egne utenlandsreserver? Dette ville betydelig øke pengemengden i dollar, skape inflasjonspress og kreve at Fed gjennomfører massive steriliseringstiltak. Sterilisering innebærer å selge statsobligasjoner for å suge opp likviditet, med samme risiko for negativ nettoeffekt som tidligere nevnt.

Intervensjoner i kapitalmarkedene

Det finnes også ideer om at USA kan forsøke å overtale utenlandske innehavere av statsobligasjoner til enten a) å forlenge løpetiden på eksisterende beholdninger, b) bytte obligasjoner mot 100-årige, ikke-omsettelige nullkupongobligasjoner, eller c) innføre en slags “brukeravgift” på offisielle utenlandske beholdninger. Disse tiltakene ville i hovedsak basere seg på tvang snarere enn samarbeid. Med mer enn to tredjedeler av USAs gjeld eid innenlands og bare 15 prosent i utenlandske reserver, ville innsparingen være begrenset til 150 milliarder dollar per år – en reduksjon i budsjettunderskuddet på 8 prosent. Dermed ville kapitalmarkedsinngrep gi begrensede fordeler, samtidig som de kan medføre enorme kostnader. USA ville fortsatt ha et stort budsjettunderskudd, som må finansieres med ny (og dyrere) gjeld.

Allerede svekket?

Men hva om dagens økonomiske politikk allerede innebærer en svekkelse av dollaren? For å dempe det mest umiddelbare inflasjonspresset fra høyere tollsatser, burde en sterkere dollar egentlig være ønskelig på kort sikt. En “Mar-a-Lago-avtale” virker derfor verken ønskelig, aktuell eller gjennomførbar. Men man kan spekulere i at “MAGAnomics” i realiteten er en bevisst strategi for å svekke dollaren. Ved å heve barrierene til det amerikanske forbrukermarkedet må resten av verden stimulere innenlandsk etterspørsel, noe som krever ekspansiv finanspolitikk i andre økonomier. USAs geopolitiske press, samt trusler om toll, kan dermed tolkes som et forsøk på å overføre – eller rebalansere – USAs kroniske budsjettunderskudd til resten av verden. Disse tiltakene kan i seg selv være nok til å redusere både budsjett- og handelsunderskuddet og svekke dollaren.