Lunsjduoen har bestemt seg for å spise på Vaaghals. Restauranten har kjendiskokk Christer Rødseth som sjef, og er anbefalt av Michelin-guiden. Dørene åpnet i 2014, og stedet ble da det første i den nye bydelen. En vågal satsing i sin tid, vil kanskje noen si.

Stilig i stilen

Lokalet er stilig og skandinavisk, med mange firkantede, små bord med tretopper. Store vinduer strekker seg fra gulv til tak. I taket henger det enkle lamper. Kun svarte ledninger med lyspærer.

– De klarer på overraskende vis å få lokalet til å være en ganske perfekt miks av formelt og uformelt. Litt sånn jeg vil ha det på forretningslunsj, sier Short.

– Akustikken her er veldig god. Ingen hører hva som sies på nabobordet. Med mindre du er veldig nysgjerrig da, sier Long spøkefullt.

En hyggelig servitør tar dem raskt imot og gir dem et bord ved vinduet. Akkurat passe langt unna de andre gjestene denne onsdagen.

Hun kommer like raskt med menyene, fyller glassene med vann og spør om hva Long og Short vil drikke.

De lander på en eplemost som hun anbefaler.

Dresskledd tartar

Fra bordene har man god utsikt til det åpne kjøkkenet, hvor to kokker i uniform er i gang med dagens lunsjservering. Det lukter grill, på en god måte.

Lokalet er langt ifra fullt. Men en del bord er tatt opp av besøkende gjester. Klientellet er tilnærmet utelukkende menn i dress. Noen har en øl foran seg. Andre er godt i gang med maten, mange av dem har tilsynelatende bestilt tartar. Enkelte diskuterer ivrig over bordet.

Menyen består av en mengde appellerende retter. Stekt lysing. Grillet entrecôte. Salat med kyllingconfit. Bakt sellerirot.

– Jeg må si disse rettene passer utmerket til klientellet, sier Short.

– Alt høres innmari godt ut også. Tartaren ser fristende ut, sier Long og kikker bort på nabobordet.

De bestiller hver sin hovedrett. Like etterpå kommer det brød og hjemmelaget flatbrød laget av potet på bordet, med pisket smør ved siden av.

– Veldig godt, og særdeles mykt, kommenterer Short.

Den som venter på noe godt…

Minuttene går. Long begynner å bli litt utålmodig. Det nærmer seg snart en halvtime siden servitøren tok bestillingen.

– Akkurat i en forretningslunsj har man kanskje ikke all verdens tid. Dette var litt i lengste laget, sier Long.

Men rett etterpå kommer en av kokkene gående i hvit uniform. Long gikk for tataren, som kokken forteller er helt ny på menyen. Han vil gjerne ha tilbakemelding på hvordan den smaker. Den er laget på mørbrad fra Horgen Gård og serveres med grillet speltbrød, ramsløk, reddik, pepperrot og kapersemulsjon, forteller kokken videre.

– Denne var innmari god. Nydelig kjøtt. Deilig saus. Godt balansert. Mangler kanskje litt salt, sier Long, godt fornøyd etter et par minutter med retten foran seg.

Short får servert grillet entrecôte, med sommerkål, brokkolini, fritert potet og stekt oksefett. Han sjekker potetene først:

– Disse er utrolig gode, litt crispy utenpå og fløyelsmyke inni.

Kjøttet er flott stekt og oppskjært, dandert med brokkolini, stekte tomater, syltet løk, nøtter og karse. En luftig smørsaus kommer servert på siden.

– Dette var meget smakfullt. Gode kombinasjoner. Kjøttet er åpenbart stekt av noen som er flinkere enn meg, uttaler Short fornøyd.

Kort oppsummert

Servitøren kommer innom til bordet igjen for å spørre om dessert. De er nokså mette, så Short tar til takke med en espresso og regningen. På veien ut støter de på kokken igjen, som spør hvordan tartaren smakte.

Prisene er langt fra avskrekkende, selv om de er i det øvre sjiktet. Regningen ender på 967 kroner.

– Absolutt verdt pengene, sier Short.

– En lunsjrett til 3-400 kroner er jo ikke billig. Men skal du ha en god hovedrett i Oslo om dagen, så er det faktisk der prisen er, svarer Long.

– Men passende som forretningslunsj er dette definitivt, sier Short.

De enes om en solid femmer på terningen.