– Det er hyggelige lokaler, flammer i peisen og vi ble ønsket varmt velkommen, sier Long og fortsetter med positivt fortegn:

– Jeg er så lei av å fryse på hovedstadens restauranter, men her er det virkelig lunt og deilig, sier hun og vrenger fornøyd av seg kåpen.

Men restaurantens nøkkeltall roper ikke akkurat fornøyd. Likviditeten og lønnsomheten er blodrøde og har fått merkelappen «ikke tilfredsstillende», mens soliditeten er markert som «tilfredsstillende» grunnet mengden eiendeler. I fjor tapte selskapet, med Drueklasen i spissen, 3,4 millioner kroner av en omsetning på 66,9 millioner kroner.

Edamame-lykke

De bestiller grillede edamamebønner med røkt salt og lime som en snack, hver sin bao bun til forrett, og en Asia pad thai og en crispy dorade til hovedrett.

Etter åtte minutter dukker edamamebønnene opp sammen med en deilig røyklukt. De prøvespiser hver sin unge soyabønne, flambert med japansk risvin og tilsatt rause mengder salt.

– Kanskje topp tre av edamamebønneopplevelser jeg har hatt tidligere, sier Short og slikker seg langt fra diskret på fingrene.

Long hiver seg på fornøyd-bussen, men blir raskt kastet av igjen. For ikke lenge etter dukker servitøren opp med både buns og hovedretter, til tross for at de var klare i sin bestilling: Buns som forrett. Ikke tilfredsstillende.

– Nå må jeg velge om min Bao bun med tempura portobellosopp, spicy spirer og chimichurri eller min grillede fisk med urtesalat og tom yum-saus skal spises kaldt. Dette er minus i margen, sier Long, og gyver løs på sin varme bun først.

– Den litt søte, dampede bollen er myk og fin, men faktisk synes jeg fyllet er litt kjedelig, fortsetter hun og setter det hele i kontekst:

– Det er ikke så lenge siden vi besøkte den japanske restauranten Genji i Prinsens gate, og der smakte tilsvarende buns helt fantastisk.

– Godt oppsummert, sier Short, som straks skal gi sin wokede økologiske kylling fra Hovelsrud, risnudler, vårløk og peanøtter en sjanse. Pinnene velger hun å la ligge til fordel for kniv og gaffel.

Fiskekrise

– Stor porsjon, perfekt krydret og frisk vårløk. Heldigvis er jeg glad i peanøtter, så dette kunne jeg gjerne spist igjen, men egentlig synes jeg dette var i overkant Polly Overload. Neste gang ber jeg om adskillig færre penøtter til topping.

For Long har hele måltidet vist en synkende kurve fra toppunkt, via sadelpunkt til bunnpunkt. Vagt husker hun noe om første- og andrederiverte fra studietiden, men skyver det vekk til fordel for en harang om det som ligger skjult under en gedigen busk med koriander.

– For det første er fisken lunken. Det kan skyldes klønete servering, men det får jeg aldri vite – for jeg skal aldri bestille dette igjen. Sausen er så sterk at proteinene på tallerkenen kunne vært hva som helst. I dette tilfellet dorade - eller gullbrasme, en saltvannsfisk med hvitt, delikat kjøtt og mild smak, men som ikke en gang fikk spille annenfiolin på grunn av den kruttsterke sausen. På den positive siden må jeg si at jeg er god og varm. Peiskos er hyggelig, og jeg er blant dem som virkelig liker koriander.

Hun lar Short ta seg av terningkastet denne gangen, vel vitende om at hun selv er i overkant negativ mot slutten av et faktisk riktig så hyggelig måltid i flotte omgivelser. Og i løpet av lunsjen gikk også lokalet fra å være tomt til å bli tilnærmet smekkfullt.

– Hadde kokken hatt innertier med din hovedrett, ville det kanskje blitt en femmer, men i dag var det var for mye å plukke på. Vi ender på terningkast fire for denne førjulsopplevelsen – heldigvis uten en eneste irriterende julelåt som lydspor.