Lunsjguiden: En svært god deal

Nå har de kun én forventning: At betjeningen har gjort kritikken om til konstruktive forbedringer.

Å jo, da. Denne gangen ble de møtt med et smil. Riktignok etter at Long slet lenge for å komme seg inn:

– Jeg visste ikke at jeg måtte ha en bachelor i rambukk for å komme meg gjennom denne døren!

Til Trattoria Popolares forsvar hadde de både tent fakler og hengt opp en lapp om at døren er tung. Det var altså ingen tvil om at restauranten var åpen denne tredje dagen i det nye året.

Servitøren er raskt på pletten med spisekart, vann og brød – og hun husket å ta opp drikkebestillinger.

Det er ikke mange andre gjester i de lyse og trivelige lokalene med raus takhøyde. Short bemerker den avslappede og uformelle atmosfæren, mangelen på irriterende bakgrunnsmusikk og et prisnivå som ligger i det nedre sjiktet.

Velg delemenyen

– Dette må være den beste dealen, sier hun og ramser opp lunsjens delemeny: Et utvalg av italienske forretter, oksehaleravioli og dagens pasta, som viste seg å være pasta med pesto laget på ruccola.

Long lar seg umiddelbart friste, og snapper opp en skive italiensk brød før hun nikker anerkjennende. Lett, luftig, ferskt, passe salt og passe oljete. Det skriker heller ikke etter å bli dyppet i olivenolje eller balsamico. Short er raskt på pletten, og kvitrer at hun er minst like fornøyd. En god start på det nye Lunsjguide-året.

Etter kort tid står fem skåler med italienske forretter på bordet. Alt fra squash, tomater og ost, ansjos servert på en seng av burrata, skinke og oliven, til frittata med en spennende balsamico-glaze på toppen.

– Minner mye om omelett, men toppingen gjør hele forskjellen, konkluderer Short, før Long gyver løs på squashen:

– Ikke spesielt spennende. Den minner snarere om agurksalaten jeg pleier å servere til laksen.

Tallerkenen med skinke, pølseskiver og små oliven smaker akkurat slik det gjør på de fleste andre tilsvarende etablissementer, og ansjosen som hadde kommet seg ut av boksen og lagt seg på ostesengen var et uvant bekjentskap. Men forrett-vinneren var de gode tomatene som ikke var kalde, rødløken, basilikumen og den myke osten.

– Jeg er stappmett allerede. Og ennå har vi ikke startet på hovedrettene, stønner Long, og kikker ut vinduet hvor blåtrikken passerer i et bankende kjør:

– I motsetning til Vy. Det står alltid et tog, men det går alltid en trikk.

Den gamle traveren leverer fortsatt

Den blide servitøren, som viser seg å være fra Polen, kommer med de to hovedrettene.

– De har hatt oksehaleravioli med spinat og orgeano på menyen her så lenge jeg kan huske. Jeg kan heller ikke huske at den har skuffet, sier Long og forsyner seg med noen pastaputer.

– Ei heller nå, sier hun fornøyd.

Long ligger like bak i løypen, og konkluderer med akkurat det samme.

Så er det pastaen med ruccolapesto som skal til pers. Også denne faller i smak hos Short, men Long er litt mer tilbakeholdende med ovasjonene.

– For en vegetarianer mener jeg dette er et godt valg. Mye smak. Og apropos mye: Min konklusjon er at dette er mye mat for pengene, selv om få av rettene får toppscore for kreativitet, sier Short.

Long lander på den samme karakteren som Short har tenkt på, men ikke sagt høyt.

– For meg er dette en firer. Hverken mer eller mindre, sier Long.