Long og Short blir plassert ved et nydelig vindusbord med utsikt over fjorden, stillegående badstubåter, Sørenga og en og annen batteridreven ferge. Tåken har forsvunnet som dugg for solen. I Operaens foajé spilles og synges det utdrag fra Verdis «Otello» som en gratiskonsert, og stemningen står på dempet vis i taket.

Verdens skjønneste servitør, født i Albania, vet ikke hva godt hun kan gjøre for duoen. Hun smiler, forklarer og er virkelig på tilbudssiden. Nydelig, ferskt brød med et syndig godt smør blir satt på bordet, og allerede etter kort tid er kurven tom. Det har servitøren fått med seg, og på nesten usynlig vis har de fått ytterligere fire skiver med lun karbo-lykke.

Deilig snacks

Det er fredag, vindstille, solskinn og et kollektivt smil over hele Operaen. De bestemmer seg for å fråtse i snacks før hovedrettene, og bestiller blomkål arancinis med vintertrøffel og grillede og marinerte artisjokkhjerter med comté på deling.

Mens Short venter på snacks-rettene, bretter hun ut den stive tøyservietten og danderer den pent i fanget. Long, som også kommer fra et møblert hjem, gjør akkurat det samme.

– Denne blomkålen må være fritert. Og det smaker alldeles nydelig, sier Long, og blinker den ut som en favoritt allerede før hun har smakt på artisjokkhjertene. Sistnevnte blir servert på en seng av det de først trodde var pesto, men viser seg å være spinat, hvitløk, sitron og mer artisjokk.

– Dette er min favoritt, slår Short fast etter å ha smakt på begge variantene av snacks, og trekker frem den milde og nøtteaktige smaken på de spiselige blomstene fra planten.

De blar videre i menyen, og Long bestemmer seg sporenstreks for tartaren av storfe med dijonsennep, panko og karse.

Valgets kval

– Jeg tror det er første gang jeg er på en restaurant hvor absolutt alle rettene på lunsjmenyen frister, sier Short, rett før hun utelukker entrecôte fra Strøm-Larsen servert med Café de Paris-smør eller béarnaise og pommes frites.

– Det er for tidlig å spise middag nå, så jeg spør servitøren om hun for eksempel kan hjelpe meg å velge mellom burrata toast og trøffelpasta, sier Vingle-Short.

Gratisforestillingen er over, og det begynner å fylles opp med den eldre garde på bordene rundt. Det skåles i hvitvin over en lav sko, mens servitørene smiler og ønsker hver eneste gjest personlig velkommen. Short blir anbefalt burrata toast på grillet surdeigsbrød med syltet tomatkompott, burrata og gressløk. 

– Denne tartaren er svært delikat presentert. Hvis den smaker like godt som den ser ut er det bare å glede seg, sier Long, angriper med kniv og gaffel og ser at kjøttet er tilberedt for hånd.

– Og jeg liker at eggeplommen er blandet inn og ikke ligger som en gul geleklump på toppen. Dette er absolutt en tartar etter min smak. Kjøttet smaker fortsatt kjøtt, selv om det er blandet inn andre smaker også.

Short er akkurat like fornøyd med sitt valg, selv om hun ønsker seg en biffkniv for å skjære gjennom det gjenstridige surdeigsbrødet.

– Ekstrapoeng for tomatkompotten som nesten smaker fiken, og for at burrataen ikke er kjøleskapskald. Dette gleder jeg meg til å spise igjen, sier hun, mens blikket vandrer ut mot fjorden. Rett utenfor de store vinduene åpner uteserveringen når de kaldeste vintermånedene er unnagjort.

– Å sitte her i le og se på båtlivet med solen i fjeset, med noe godt i glasset og en burrata toast ser jeg frem til allerede. Og da håper jeg vår albanske servitør er på jobb, for da er vi i de beste hender. Bortsett fra at Otello-gjengen tidvis gjorde akustikken litt utfordrende i dag, kan jeg ikke gjøre annet enn å trille en sekser. Er du med? spør Short.

– Jeg sier som Ole Brumm: Ja takk. Og da mener jeg både til sekseren og uteserveringen.