– De har visstnok allerede åpnet en filial nummer to, på Grønland, sier Short idet de entrer den store glassfasaden i Kirkegata.

Cici har etablert seg i en del av byen hvor det allerede er mye pizza å få. Eksempelvis hos Mamma Pizza (et kvartal nærmere Oslo S, i Dronningens gate) og Rent mel i Prinsens gate. Men er det én ting som er sikkert og visst, er det at nordmenn elsker italiensk mat.

– Så dette burde det likevel være rom for, spesielt når lokalene ligger rett ved pizzaglade studenter. For ikke å nevne plenty av kontorer og hoteller, sier Long, og ser seg rundt i lokalet etter at de har passert en gruppe turister på vei ut.

Interiøret er en blanding av moderne og retro. Trebord, vintage cafestoler og rødrutede papirservietter.

Pizza og pasta på menyen

– Du vinner ingen pengepremie for å gjette innholdet på menyen her, uttaler Short etter at de er blitt vist til et bord av en servitør med t-skjorte hvor det står «pasta la vista, baby» printet på ryggen.

Og slik burde det sikkert være, ettersom stedet markedsfører seg som italiensk med stor I.

Pizza, pasta, tiramisu og affogato – you name it. Men akkurat pastaen er forbeholdt middagsmenyen. Til lunsj er det primært pizza, og focaccia og en salat, som gjelder.

– Det er jo litt kjipt om man er pastaelsker. Jeg hadde gjerne bestilt pasta i dag, men de fleste burde finne retter de liker her, svarer lunsjkameraten.

De enes om en klassisk, italiensk åpning. Caprese-salat. Tomater, olivenolje, litt fersk basilikum og en klekkeklar burrata. Samt en variant av brød med ost, som ser ut som små pizzastykker.

Heldigvis tar det ikke lang tid før forretten er servert, rundt ti minutter.

Caprese-salaten faller i smak. Tomatene er smakfulle.

– Og burrataen, vel det er en burrata. God. Men kanskje et lite hakk for kald? undrer Short.

De to nipper også til italiensk brus, som seg hør og bør. Long går så løs på de små pizzastykkene, oppført som pane condito i menyen.

– En mektig forrett, dette. God snacks.

Bra bunn

Hovedretten – pizza til begge to – kommer innen rimelig tid etter at de er ferdige med forretten. Long ønsket seg «CIIIICIIII», med rød vodkasaus, nduja, honning, mozzarella og oregano.

– Finurlig, men forsåvidt praktisk, å servere pizzaen med saks, smiler Short.

Det tar ikke lang tid før Long blir fortrolig med den litt hotte nduja-pizzaen.

– Dette smaker rett og slett veldig godt, sier Long.

– Den er hot, men også søt, takket være honningen.

Bunnen skjønte de allerede fra forretten at skulle være bra. Toppingene på menyen er litt utenom det helt ordinære, med kombinasjoner som ovennevnte. Det sees også i Shorts valg, omtalt som «Perché no?», med porchetta, potetskiver og mozzarella – toppet med rosmarin. De er alle priset rundt 210 kroner, med mindre du går for den mest basic utgaven («Marinara», med tomatsaus, urter og cherrytomater, til 115 kroner).

– Det er faktisk litt billigere enn konkurrentene, mener Short.

– Deigen smaker bra og er fint stekt. Potet funker bra med rosmarin på hvit pizza, det er sikkert. Men direkte spennende er det nok ikke.

– Jeg traff nok bedre enn deg, sier Long etter å ha fått en smakebit av lunsjkameratens pizza.

Pistasj-tvist til dessert

Lunsjkameratene enes om behov for dessert, til tross for at de er ganske så mette på dette tidspunktet. Dessertmenyen leser slikt som sesongens tiramisu, affogato og panna cotta.

– Jeg liker ikke å få desserten servert i plastglass, uttaler Short etter at dagens tiramisu er satt på bordet.

Den er laget med ladyfingers og en pistasjtvist.

– Men godt smaker det, sier Long.

– Jeg foretrekker en klassisk utgave, med kaffe og kakaopulver, legger Short til.

Servicen er hyggelig, men om noe litt transaksjonell. Den kunne med fordel vært noe mer omfattende.

– Prisene er jeg definitivt positiv til. Man får det man betaler for. Mange kan like seg her. Men skal man virkelig bli imponert, finnes det andre steder å velge mellom. Konkurransen på pizzamarkedet i Oslo er tøff.

De to enes om terningkast fire, en sterk firer som med et par små grep kan ende opp på femmeren.