– Da går vi inn, sier Long.

Bra bord, men…

Short har allerede sittet ute en stund med sine sosialantropologiske briller og ørene på stilk. Et par valgte å forlate stedet fordi musikken var for høy og betjeningen ikke ønsket å jekke ned volumet, og et annet følge valgte plutselig å trekke inn, uvisst om det var aversjon mot QR-bestilling eller den ugjestmilde vinden.

Lunsjduoen får en nydelig plassering ved vinduet. Restaurantens nest beste bord, kun slått av det runde bordet ved siden av. Servitøren gir dem hvert sitt spisekart og husker det mange glemmer, nemlig å ta drikkebestillingen umiddelbart. Et lite pluss i margen der. Utsikten er også helt fantastisk, for det er mye som skjer både blant gjestene, og på fjorden.

Short har allerede bestemt seg for cæsarsalaten, for den smakte fortreffelig uken før. Long spør hva slags sjømat som er i sjømatpastaen, og servitøren blir synlig usikker. Men i stedet for å finne ut av det, prøver hun seg på en spansk en og sier at den består av krabbe, hvitløk og pasta.

Atten minutter senere dukker det opp en tallerken med sjøkrepsklør, hjerteskjell, pasta, hvitløk og tomat.

Klo til besvær

Shorts salat er god, men med langt mindre dressing denne gangen enn uken før. Sprø og salte krutonger, og det samme kan sies om baconet. I en perfekt verden ville kyllingen vært saftigere, men ellers lite å utsette på cæsarvarianten.

– Dette blir bare kliss, sier Long, som med en sort plasthanske på den ene hånden forsøker å pirke ut noen milligram kjøtt fra sjøkrepskloen med skalldyrgaffelen. Den neste kloen er så hard at Long ønsker seg nøtteknekker.

– Det har de ikke, for det spurte jeg om forrige uke, sier Short og ser hvordan Long må slite for føden.

– Hjerteskjellene smaker hav, men de er, som østers, ikke blant mine favoritter. Jeg ville ikke ha bestilt denne retten hvis jeg visste at den inneholdt hjerteskjell. Og nå har det dukket opp et problem til, nemlig at jeg bruker så mye tid på klørne at pastaen nærmer seg iskald.

Begge har tomme glass, men servitøren har åpenbart ikke gått på kurs i mersalg og glimrer med sitt fravær. Det samme gjelder lenge etter at lunsjen er fortært.

– Jeg skulle ønske noen ryddet vekk oppvasken snart. Vi er jo åpenbart ferdige med å spise, sier Short idet Long reiser seg for å besøke toalettet.

Når hun kommer tilbake til bordet ser hun helt oppgitt ut:

– Det var hverken dopapir eller håndsåpe. Nå kjenner jeg at dette besøket ikke frister til gjentakelse. At lokalene har en krembeliggenhet betyr ikke at de kan tillate seg hva som helst. Nå foreslår jeg at vi forlater stedet før vi finner enda mer å klage på.

De forsvinner ut i blåsten og enes om en treer. Og da er det hverken maten eller servicen som trekker opp, men rett og slett den umiddelbare nærheten til sjøen.