– Unnskyld, er det du som eier den nydelige 1954 Siata-raceren på Concours of Elegance og den lekre Aston Martin DB4 i bakgården her? spør vi den tyske herren på sidebordet ved frokosten på den lokale puben lørdag morgen, vel vitende om at det er det.
– Ja…svarer han med litt nølende stolthet i stemmen.
Har du kommet gjennom nåløyet som en av de 60 utvalgte bilene på Englands flotteste Concours d’Elegance på Hampton Court Palace har du all mulig grunn til å være det. Stolt.
Herlig gjensyn
– Den Siataen tror jeg at jeg så på Pebble Beach for rundt 30 år siden, Ernie McAfees gamle racervogn…
Forsøket på dialog faller på stengrunn:
– Den har aldri blitt vist på Pebble Beach var den kontante tilbakemeldingen, som ikke åpnet for noe videre dypdykk i bilens historie, så frokosten ble fortært uten videre kommunikasjon med nabobordet.
Selvsagt skulle eieren Wolf-Dieter Baumann få ha «sin virkelighet» i fred, selv om vi egentlig visste at beviset lå på harddisken hjemme. Bilen var – og er – fantastisk, og nå fikk vi endelig se den på nært hold igjen. Det holdt for oss.
Enhver av de vel 50 eksemplarene av ulike 208S og 208CS-modellene, er en sjeldenhet i seg selv, og dette eksemplaret er ulikt alle andre.
Tuneren som ble bilprodusent
Siata – en forkortelse for Società Italiana Applicazioni Tecniche Auto-Aviatorie – ble grunnlagt i Torino så langt tilbake som 1926. Først og fremst for å utvikle og produsere komponenter som kunne forbedre ytelsene på de mange Fiatene som entusiastiske eiere ønsket skulle gå fortere.
Og da Italia begynte å komme på beina igjen etter krigen valgte Siata å starte produksjon av en egen modell. Fra 1949 kunne du få kjøpt modeller som Amica, Daina og 300BC basert på ulike Fiat-motorer. Med introduksjonen av Fiats nye 8V-motor i 1952 ble det bokstavelig talt mer fart i sakene.
Den nye modellen 208 på Fiats «Otto Vu»-motor utviklet drøyt 100 hestekrefter i standardutførelse og over 140 når Siata hadde fått skiftet kam og installert triple Weber-forgassere.
Kortvarig eventyr
Karosseridesignen ble overlatt til ulike aktører. Freelancedesigneren Giovanni Michelotti tegnet en Coupé som ble bygget av Carrozzeria Balbo i ni eksemplarer i 1953. Stabilimenti Farina bygde også en håndfull lignende Coupéer og en Spyder, mens Motto bygde de fleste åpne Spider-utgavene, 35 i alt.
Blant de som lot seg fascinere av Siata Motto Spideren var Beverly Hills-bilforhandleren og racerføreren Ernie McAfee i California. Han la inn en stor ordre på slike Spidere, og blant kundene som anskaffet en var Steve McQueen.
Selv om Siata var en meget fin bil, ble den alt for dyr i konkurransen mot de rimeligere sportsbilene som MG, Jaguar og Porsche eller mot etablerte Ferrari i den øvre delen av markedet.
Vel 60 biler forlot Siata-fabrikken frem til slutten i 1954. Nok et lite, men eksklusivt kapittel i italiensk sportsbilhistorie var akkurat det – historie.
Den aller siste
Men før virksomheten lukket dørene fullførte de bilen på disse sider, en unik Coupé langs de samme linjene som Stabilimenti Farinas tidligere, men med helt egne detaljer og et mer brutalt, lavere utseende og rundt 350 kilogram lettere.
Det var Ernie McAfee selv som hadde bestilt den, med ambisjon om å stille med den i 1954-utgaven av det mexicanske landeveisløpet Carrera Panamericana. Året før hadde han stilt i en standard Siata 208S, og krasjet. Nå ønsket han en enda mer konkurransedyktig bil, så fabrikken bygde en helt ny bil på restene av 1953-modellen McAfee returnerte til fabrikken.
Bilen ble gitt det høyeste chassisnummeret av alle, BS537.
«Holy Terror»
Bilen fikk offisielt navnet «Mexico Coupé» da den ankom forhandleranlegget hans på Sunset Boulevard i Los Angeles, men blant racingkompisene fikk den kjælenavnet «Holy Terror».
Hva som gjorde at han ikke stilte med den i det mer enn 3.000 kilometer lange og svært farlige racet, vites ikke. I 1954 ble McAfee heller co-driver til playboyen Porfirio Rubirosa i hans Ferrari 500 Mondial.
Omkring 65 av de 150 startende kom ikke til mål, og tre av deltagerne døde. McAfee og Rubirosa fullførte langt ned på resultatlisten, og vel hjemme tok McAfee sin nybygde Siata i bruk i klubbracing i Syd-California.
Han ønsket imidlertid noe raskere, noe han fant i en Ferrari 121 LM. En bil som skulle ta livet av ham i Pebble Beach Road Races våren 1956.
Tilbake til Europa
Etter McAfees død ble alle hans (usolgte) Siataer solgt, og denne Mexico Coupéen solgt til en Wes Belt i 1958. For å lette raceprepareringen og bedre påliteligheten fikk den installert en Corvette V8-motor, og Belt konkurrerte med den i flere år før den ble parkert for godt i garasjen.
På 1980-tallet kontaktet Belt auksjonspioneren Rick Cole, som så potensialet i den unike bilen. Siata-eksperten Tony Krivanek fikk jobben med restaurering, og han lokaliserte den originale motoren og girboksen, som ble satt inn igjen.
Debuten av den ferdige bilen skjedde på – hva var det vi sa – Pebble Beach i 1993.
Siden den tid har bilen vært lenge hos ulike eiere i USA før den ble kjøpt til Sveits og nå sist av Mr. Baumann i Tyskland. Den siste, mest spesielle ekte Siata av dem alle fra den gylne perioden som ble så alt for kort.
