<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Publisert 28. sep. 2020 kl. 19.42
Lesetid: 2 minutter
Artikkellengde er 286 ord
HELT ANDRE TALL: Trond Giskes argumentasjon var et veldokumentert bedrageri, skriver artikkelforfatteren om beslutningen om et nytt nasjonalmuseum ved Vestbanen. Foto: NTB

360 millioner, ikke 1,9 milliarder

Trond Giskes «nasjonalbedrageri» er bekreftet, hevder professor emeritus Erling S. Skaug.

24. september, knapt to uker etter min kronikk «Politikeren Giske slipper billig», får regjeringen overlevert Nasjonalmuseets og Sparebankstiftelsen DNBs rapport om videre bruk av Nasjonalgalleriet.

Erling S. Skaug. Foto: Privat

For 12 år siden erklærte daværende kulturminister Trond Giske (Ap) bygningen som ubrukelig, angivelig skadet av inneklimaet og ulønnsom å oppgradere til visning av kunst. Bygningen var riktignok ikke undersøkt, men med Statsbyggs velvillige medvirkning ville en rehabilitering i 2008/2009 angivelig kostet 556 millioner kroner. Selv da kunne bare den innerste tredjedel av bygningen brukes til å stille ut malerier, ifølge Giske.

Så sent som i februar 2018 oppjusterte Statsbygg rehabiliteringen til mulige 1,9 milliarder, kanskje for å forsvare sin medvirkning til Giskes våte drøm om et nybygg på Vestbanen som ingen hadde bedt om.

ERKLÆRT SOM UBRUKELIG: Det tidligere Nasjonalgalleriet i Oslo. Foto: Dreamstime

Rapporten som nå foreligger viser helt andre tall. Rehabilitering av Nasjonalgalleriet anslås til 360 millioner kroner. Prisen inkluderer dessuten klimaanlegg, rullestolfasiliteter og åpning av sokkeletasjen med ny publikumsinngang fra Tullinløkka, slik det ble foreslått av arkitekt Fredrik Torp og «Redd Nasjonalgalleriet». Tredje etasje med overlys har i en årrekke har vært stengt som hinsides redning – et særnorsk «problem» løst i våre naboland – men kan gjenåpnes for ytterligere 60 millioner.

Dermed er det bekreftet hva uavhengig ekstern sakkyndighet påpekte hele tiden: Bygningen lar seg fortsatt bruke, for beløp i størrelsesorden vanlig vedlikehold. Giskes argumentasjon var et veldokumentert bedrageri. Spørsmålet gjenstår forsterket: Hvordan kan en statsråd tvinge både Statsbygg, museets ledelse og styre, samt muligens Riksrevisjonen, til å bløffe gjennom et prosjekt bak Stortingets rygg med metoder som ligner land vi ikke sammenligner oss med?

Det bekymringsfulle er at Stortinget stilltiende aksepterer å ha vært ført bak lyset.

Erling S. Skaug

Prof.em. i konservering og kunstteknologi, UiO