Er professorer best på bedriftsutvikling, spør Erik Espeset i et innlegg i Finansavisen 10. november. Espeset er styreleder i NHO Møre og Romsdal. Utgangspunktet er en kronikk jeg hadde på trykk i Dagens Næringsliv 20. oktober. Der skrev jeg at det ikke finnes belegg for å påstå at en moderat og nøytralt utformet formuesskatt har mer negative effekter på økonomisk vekst enn andre skatter.
Dette falt Espeset tungt for brystet, og han ser liten verdi i akademisk kunnskap. For å avgjøre om en skatt er god eller dårlig, holder det å snakke med dem som betaler den! Espeset har snakket med mange titalls bedriftseiere. «Alle mener at skatt på arbeidende kapital hindrer at kapital blir reinvestert i bedriften som skal skape arbeidsplasser og lokal aktivitet.»
Jeg deler Espesets engasjement for bedriftsutvikling, og én ting kan vi være enige om: Penger som blir betalt i skatt kan ikke reinvesteres i bedriften. Det gjelder imidlertid alle skatter. Hadde Espeset spurt bedriftseierne om arbeidsgiveravgiften, ville han nok fått samme svar. Derfor kan man ikke studere én skatt av gangen.
Det er bred enighet blant fagøkonomer om at nøytralt utformede skatter fremmer verdiskaping
Mitt hovedanliggende var at store verdsettelsesrabatter gir et annet investeringsmønster enn det man vil få med en mer nøytral formuesskatt hvor verdsettingen av ulike typer investeringer ligger nærmere markedsverdi. I særdeleshet blir banksparing nå skattemessig diskriminert og investeringer i unoterte aksjer skattemessig favorisert. Det fører til feilallokering av kapital.
Det er bred enighet blant fagøkonomer om at nøytralt utformede skatter fremmer verdiskaping. Da vil markedet lede kapitalen dit den kaster mest av seg før skatt. Et bredt skattegrunnlag gjør det også mulig å holde satsene lave.
Regjeringens forslag om videre nedtrapping av formuesskatten på såkalt arbeidende kapital er derfor et skritt i feil retning. Forslaget målretter dessuten skattelettene til eierne av de mest solide bedriftene. Det er de som minst trenger en utstrakt hånd i disse tider.
Vil man styrke sysselsettingen i bedrifter med dårlig likviditet, er det åpenbart at redusert arbeidsgiveravgift vil være et mer treffsikkert virkemiddel
Som økonom ved en handelshøyskole, undrer det meg at regjeringen og Næringslivets hovedorganisasjon ikke har større omsorg for resten av norsk næringsliv. Rapporten fra Frischsenteret som kom tidligere i høst, viser at to tredjedeler av majoritetseiere i små og mellomstore bedrifter ikke betaler formuesskatt. Vil man styrke sysselsettingen i bedrifter med dårlig likviditet, er det åpenbart at redusert arbeidsgiveravgift vil være et mer treffsikkert virkemiddel.
Espeset mener imidlertid det er bra dersom dagens utforming av formuesskatten vrir kapital vekk fra børsen og bankene. Argumentet synes å være markedssvikt i kapitalmarkedene.
For det første trekker han frem at det ikke eksisterer et «børsmarked for lokale bedrifter som er umodne eller som mangler et stort internasjonalt skaleringspotensial». For det andre mener han at bankene har «liten kompetanse på å kvalitetssikre investeringer i ny teknologi og nye forretningsmodeller.» I tillegg synes han det er bra dersom formuesskatten stimulerer bedriftseiere til å spre sin risiko mindre enn de ville gjort i en økonomi uten formuesskatt. «Det er i nasjonens interesse at hver gründer og bedriftseier satser alt på sitt kort og sin bedrift.» Dette er et uvanlig standpunkt. Forskning viser at høy risiko er et hinder for entreprenørskap, og det er vanlig å ønske seg et skattesystem som gir bedriftseiere risikoavlastning heller enn det motsatte.
Utsagnene avslører også en fundamental inkonsistens i NHOs argumentasjon. Hvis NHO mener at en vridende formuesskatt er bedre enn en nøytral formuesskatt, kan de ikke samtidig mene at ingen formuesskatt er bedre enn en skatt med positive vridningseffekter. Spørsmålet er viktig fordi lavere formuesskatt på arbeidende kapital gjør at andre og mer skadelige skatter må holdes høye.
Jarle Møen
Professor ved Norges Handelshøyskole (NHH)
