Når Tranøy farer med vås

I et intervju med Klassekampen for noen uker siden kom jeg i skade for å bli sitert på at sentralbanker verden over har «kjøpt aksjer» og slik skapt covid-krisens vinnere. Jeg burde vært langt mer presis. Jeg nesten helt sikker på at jeg sa «stimulerer aksjemarkedet» til journalisten og at det ble til «kjøper aksjer» i artikkelen. Det er uansett mitt ansvar, og jeg burde sett det i sitatsjekken. Jeg må innrømme at jeg også trodde noen selskapsaksjer faktisk var kjøpt, slik man har gjort med selskapsobligasjoner, men der forvekslet jeg programmer som åpner for dette, med faktisk handling.

Slike unøyaktigheter gjør meg sårbar for å bli idioterklært. Å bli det av Hegnar er jo heller ingen stor prestasjon. Og for en drøy uke siden fikk jeg høre at jeg må lære meg forskjellen på aksjer og obligasjoner, at jeg lager en fantasiverden og at jeg farer med sosioøkonomisk vås når jeg kobler klassetilhørighet, aksjeeierskap og mulighet for hjemmekontor, for å ta noen høydepunkter.

I min (fantasi)verden er disse sammenhengene helt reelle, så kan vi heller spare kraftsalver som sosioøkonomisk vås til mer urimelige påstander?

Poenget mitt er at lave renter stimulerer aksjemarkedet. Aksjemarkedet er per nå – til tross for brutal nedgang i enkeltsektorer som reiseliv – rekordhøyt flere steder og temmelig løst koblet til realøkonomien, ikke minst på grunn av kvantitative lettelser (Quantitative Easings – QE), et regime der sentralbanker kjøper obligasjoner og slik driver de lange rentene i markedet ytterligere nedover – styringsrentene ligger jo allerede rundt null i alle rike land. 

Les også

Roger Berntsen: – Ny optimisme blant investorene

Forrige ukes kvartalspresentasjoner i USA bidro til ny optimisme på Wall Street. Analytiker Roger Berntsen mener det er mye å glede seg til for den jevne investor de neste dagene.

Koblingen til ulikhet går via at aksjeinnehav (og andre pantbare verdier som bolig) er meget ujevnt fordelt på inntektsklasser. Dermed får vi som tjener godt og har godt nedbetalt bolig (som meg) eller supergodt (som for eksempel Hegnar?) en verdistigning på formuesobjektene våre, som vi da i neste omgang kan låne mot til en billig penge.

I USA eier (den ene) prosenten med høyest inntekt 50 prosent av alle aksjeverdier. De neste 9 prosentene eier cirka 38 prosent, slik at den øverste 10 prosenten til sammen eier cirka 88 prosent av alle aksjeverdier. Disse tallene dekker også pensjonssparing i aksjer. Sammenhengen mellom inntektsfordeling og aksjeeierskap er selvsagt langt mer dramatisk i USA enn i Norge, men tendensen er den samme.

Les også

Tror på 5 prosents prisoppgang på én måned

Boligmarkedet i Norge og i Oslo kan ende på rekordsterke 5 prosent i januar. I hovedstaden blir meglere beskyldt for lokkeprising.  

Jeg for eksempel, med min gode middelklasselønn (og behagelige hjemmekontor) eier aksjefond og unoterte aksjer som gir god avkastning blant annet fordi eiendomsselskapene jeg er inne i kan fylle opp med billige obligasjonslån. Selv kan jeg få billig lånefinansiering til mine investeringer mot sikkerhet i en bolig som har steget i verdi under krisepolitikken. En bolig som altså også egner seg greit som hjemmekontor. En mulighet jeg har som ikke gjelder for hverken butikkansatte, sykepleiere, bussjåfører eller vaskehjelper. Yrkesgrupper jeg føler meg trygg på i snitt har mindre aksjer enn den middelklassen jeg selv tilhører.

I min (fantasi)verden er disse sammenhengene helt reelle, så kan vi heller spare kraftsalver som sosioøkonomisk vås til mer urimelige påstander?

Bent Sofus Tranøy

Statsviter og professor ved Høgskolen i Hedmark og Høyskolen Kristiania