I Oslo er det nå klart at bygging av ny vannforsyning vil kunne koste 5 milliarder mer enn beregnet i 2019. Det er pekt på at «uforutsette kostnadsøkninger i markedet» er bakgrunnen for kostnadssprekken.
I de neste to tiårene er det ikke bare Oslo kommune som må bygge nye anlegg for blant annet vann – Norconsult og Sintef viser til at Kommune-Norge må påregne investeringer i vann- og avløpsnettet på nærmere 332 milliarder kroner. Dette tallet må sannsynligvis også justeres for prisøkningen vi har sett den siste tiden.
Det er ikke bare vann og avløp som er blitt dyrere å bygge. Dette gjelder også vei, hvor det er store vedlikeholdsetterslep. En del veier er i så dårlig stand at de utgjør en trafikkfare.
Mange steder mangler det offentlige midler til oppgradering av slik samfunnskritisk infrastruktur, og det offentlige har dermed et behov for at disse oppgavene også blir løst av private.
Det er en betydelig prisforskjell på hvorvidt det offentlige eller private bygger vei, vann og avløp
Det er særlig gjennom rekkefølgekrav og opparbeidelsesplikten etter plan- og bygningsloven § 18-1 at private bygger infrastruktur for det offentlige. Når slik offentlig infrastruktur er ferdig bygget, tilfaller anleggene normalt kommunen uten vederlag.
Selskaper som driver boligutvikling for salg, er blant de viktigste aktørene som bygger offentlig infrastruktur. Når slike selskaper pålegges å bygge offentlig vei, vann og avløp i forbindelse med eiendomsutviklingsprosjekter, har de ikke fradragsrett for noen del av merverdiavgiften. For kommuner er ikke merverdiavgift på offentlig infrastruktur en endelig kostnad, slik at det er en betydelig prisforskjell på hvorvidt det offentlige eller private bygger vei, vann og avløp.
Slik bør det ikke være, og som en konsekvens inngår en lang rekke kommuner i dag MVA-avtaler med private utbyggere. Avtalene innebærer at kommunen overtar justeringsretten for merverdiavgiften, og refunderer en del til den private utbyggeren. ESA har nylig uttalt at slike avtaler knyttet til offentlig infrastruktur, i utgangspunktet ikke reiser statsstøtterettslige problemstillinger.
Kommunene har imidlertid ingen enhetlig praktisering. I Verdal får utbygger refundert 60 prosent av merverdiavgiften, mens kommunen beholder resten. I Karmøy får utbygger refundert 75 prosent, mens i Trondheim får utbygger 80 prosent. En del kommuner benytter ikke slike avtaler overhodet.
De kommuner som refunderer merverdiavgiften, synes også bare å benytte denne avtalemekanismen i forbindelse med utbyggingsavtaler – og ikke for eksempel der offentlig vei, vann og avløp utbygges i henhold til den lovbestemte plikten til å opparbeide slik infrastruktur etter plan- og bygningsloven § 18-1. Det er imidlertid ingen grunn til å forskjellsbehandle disse situasjonene – i begge tilfeller opparbeides offentlig infrastruktur av private, og den tilfaller kommunen vederlagsfritt.
Skal spleiselaget fortsette, bør MVA-avtaler benyttes av alle kommuner og i alle tilfeller. Dette bør Oslo kommune ha i mente når den snart skal tas stilling til spørsmålet om MVA-avtaler på ny.
Det er også et reelt behov for retningslinjer fra sentralt hold vedrørende slike avtaler, dette for å sikre at kostnadene ikke varierer for mye avhengig av i hvilken kommune anlegget bygges. MVA-avtaler er løsningen inntil myndighetene sørger for at kostnadene til bygging av offentlig vei, vann og avløp er den samme, enten det er det private eller det offentlige som bygger slik infrastruktur.
Kjersti Cecilie Jensen
Advokat og partner i Bull & Co Advokatfirma
